Hvordan sikrer vi at mennesker med funksjonshindringer får reell mulighet til å delta i utdanning og arbeidsliv? Det var spørsmålet da SAFO – Samarbeidsforumet av Funksjonshemmedes Organisasjoner – sammen med sine medlemsorganisasjoner, inviterte til debatt 3. juni i forkant av høstens stortingsvalg.
Strukturelle barrierer – et menneskerettsspørsmål
Debatten, ledet av Karl Haakon Sævold, leder i Norges Handikapforbund Oslo, tok utgangspunkt i de alvorlige strukturelle barrierene som fortsatt holder mennesker med funksjonshindringer utenfor utdanning og arbeidsliv. Den ferske rapporten «Utdanningsrevolusjonen – for hvem?» viser at en stor andel personer med funksjonsnedsettelser ikke har fullført videregående opplæring ved 21 års alder.
Fakta på bordet: Store forskjeller
Statsviter Ida Dignes åpnet møtet med fakta og kunnskap som er viktig å ta med seg inn i debatten.
- 40 % av funksjonshemmede har ikke utdanning utover grunnskolenivå, mot 25 % i befolkningen ellers.
- Kun 17 % av funksjonshemmede har høyere utdanning, sammenlignet med 41 % blant øvrige befolkning.
- Sjansen for å være i arbeid øker med 4,5 ganger for funksjonshemmede med høyere utdanning.
- Over 105 000 funksjonshemmede står i dag ufrivillig utenfor arbeidslivet.
- Rullestolbrukere må i snitt søke dobbelt så mange jobber som andre for å bli innkalt til intervju.
– Denne situasjonen er ikke tilfeldig. Dette er en konsekvens av manglende politisk prioritering, understreket Dignes.
Dignes løftet frem flere tiltak som kan bidra til endring.
Tidlig innsats er avgjørende, og holdninger må formes allerede i barndommen. Det er også nødvendig med god universell utforming, bedre tilgang på hjelpemidler og velfungerende BPA-ordninger for å sikre deltakelse og selvstendighet. Samarbeidet mellom ulike sektorer må styrkes – blant annet må NAV, Kunnskapsdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet jobbe bedre sammen. Det ble også trukket frem behov for mer inspirerende og tilgjengelige løsninger, hvor Sporveiens arbeid med tilgjengelige trikker ble brukt som et godt eksempel. Til slutt understreket hun at CRPD må inkorporeres i menneskerettsloven for å sikre reell likestilling og rettsvern.
– Det holder ikke med store ord. Vi trenger forpliktelser, midler – og handling, sa Dignes.
Politisk debatt – hva vil partiene gjøre?
I panelet deltok politikere fra hele det politiske spekteret: Seher Aydar fra Rødt, Agnes Nærland Viljugrein fra Arbeiderpartiet, Cato Brunvand Ellingsen fra SV, Anna Fryxelius fra MDG, Ismail Ali Hussein fra Venstre og Ingeborg Tennes fra Høyre.
Seher Aydar fra Rødt uttrykte frustrasjon over at viktige tiltak stadig uteblir, til tross for at mye allerede er gjennomført uten at det tas videre i systemet. Som medlem av helsekomiteen mener hun at disse sakene ikke først og fremst burde behandles som helsespørsmål, men heller som likestillingsspørsmål. Hun fremhevet også viktigheten av at både økonomiske midler og rettigheter må komme på bordet for å skape reell endring. Aydar viste til hvordan de i Bystyret i Oslo har sikret penger til universell utforming, og understreket at fokuset må ligge på hva som faktisk blir gjort i praksis.
Agnes Nærland Viljugrein fra Arbeiderpartiet påpekte at mange av deltakerne i panelet trolig har et særlig engasjement for tematikken, men understreket at det også er nødvendig å kjempe for saken internt i egne partier. Hun tok videre opp det hun mener er en utbredt holdning blant mennesker uten funksjonsvariasjoner – nemlig at de ikke oppfatter tematikken som relevant for seg selv. Mange tar det for gitt at de er funksjonsfriske og vil forbli det livet ut.
Cato Brunvand Ellingsen fra SV erkjenner at samfunnet har sviktet personer med funksjonsnedsettelser, og han mener en av hovedgrunnene til dette er at problematikken ofte blir sett på som velferdspolitikk, ikke likestillingspolitikk. Han påpekte at det altfor ofte hersker enighet uten tilstrekkelig motstand i denne kampen, som historisk sett alltid har vært en hard kamp. Brunvand Ellingsen mener venstresiden har et særlig ansvar, fordi de er stolte av velferdsstaten, men ikke har hatt et sterkt nok fokus på likestillingskampen. Han understreker viktigheten av å inkorporere CRPD (FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne) og tydeliggjøre at dette først og fremst er en likestillingskamp, ikke et helseproblem. Han peker på at enkelte politikere, også innen helsekomiteen, har fordommer som gjør at de tror problemet løses ved å «fikse» individene, og ikke ved å endre samfunnet.
Ismail Ali Hussein fra Venstre sa:
– Jeg tror mange minoriteter i Norge opplever den samme diskrimineringen — at folk har antakelser om deg, og at folk har andre forventninger til deg bare fordi du ser ut som du gjør, eller fordi du har ulike funksjonsnedsettelser. Dette er noe vi må snakke om og lytte til de menneskene som har slike erfaringer. Jeg tilhører en minoritet og har selv opplevd fordeler med blant annet et fleksibelt arbeidsliv, som gir mange mennesker mulighet til å delta i arbeidslivet. De siste fire årene har vi dessverre sett at både Rødt, SV og andre partier på venstresiden har strammet inn regelverket, noe som har gjort det enda vanskeligere for bemanningsbyråer og andre aktører som inkluderer mennesker i arbeidslivet
Anna Fryxelius fra MDG løftet frem det hun beskrev som et dypt kulturelt problem i det norske samfunnet. Hun mente at Norge i stor grad preges av funksjonsfiendtlige holdninger. Med erfaring som både tidligere funksjonsfrisk og nå synlig funksjonshemmet, fortalte hun at møtet med verden som funksjonshemmet var sjokkerende. Først da opplevde hun i hvor stor grad diskrimineringen faktisk preger samfunnet. Ifølge Fryxelius gjennomsyrer holdningen om at funksjonshemmede er mindre verdt ikke bare politikken, men hele kulturen. Hun sa også:
– Vi trenger en fullstendig opplæringsrevolusjon med start allerede i barnehagen. Vi må også ta et oppgjør: MDG ønsker å etablere en sannhets- og forsoningskommisjon for å granske historiske og nåværende systematiske overgrep mot mennesker med funksjonsnedsettelser, for å bidra til å gjenopprette tillit. Før vi kan lage politiske løsninger, må vi ta et oppgjør med hvordan funksjonshemmede har blitt behandlet i Norge.
Ingeborg Tennes fra Høyre fulgte opp:
– Det ble nevnt dette med kultur. Jeg tror også det handler om holdninger. Jeg mener det er en viktig del av at vi har denne debatten i dag, i samtalen i offentligheten, når vi har pratet om ulike grupper i samfunnet, så er det fra min opplevelse at gruppen med funksjonsnedsettelser og funksjonshemminger har kommet veldig langt nede på listen når man snakker om inkludering på arbeidsplassen.
– Nå er vi inne Pride-måneden. Vi har pratet om mangfold i årevis, og vi har kanskje snakket mer om alle andre grupper enn det som er Norges største minoritet. Det må vi alle ta ansvar for.
– Trygghet i arbeidslivet, det angår alle. Og det å ha rett på hele faste stillinger, det skal angå oss alle. Uansett hvordan vi er født, eller hvem vi er, hva slags menneske vi er; vi skal ha et arbeidsliv som har plass til alle, som også gir alle den samme tryggheten. Men da må vi også anerkjenne at det er ikke alle som kan arbeide 100%.
Krever slutt på ekskludering og «mangfoldsvasking» i arbeidslivet
Tor Andreas Bremnes, daglig leder i NHFs eget rekrutterings- og kompeytamseselskap, InClue, peker på at utfordringen med funksjonshemmedes arbeidsdeltakelse handler om at venstresiden ikke har lykkes med å sikre faste jobber, noe som åpner for at Høyre fremmer alternative løsninger som svekker rettighetene.
Han understreket at det norske arbeidslivet er ekskluderende: Mange kvalifiserte funksjonshemmede blir sortert ut før intervju, og tiltak som lønnstilskudd ofte kommer på bekostning av ordinære stillinger. Bremnes krever en slutt på «mangfoldsvaskingen» og oppfordret til konkrete lovendringer som sikrer funksjonshemmede faste, ordinære jobber. Han utfordret også politikerne til å ta ansvar selv, være ambisiøse i rekruttering fra funksjonsmangfold, og ikke bare lytte, men handle – både i egne partier og i regjeringen.
En debatt som angår oss alle
Vi takker politikere og et svært engasjert publikum for viktige innspill og en god debatt.
Alle politiske partier oppfordres til å ta sitt ansvar i tiden frem mot valget. For å sikre reell likestilling, må funksjonshindringer forstås som et spørsmål om rettigheter – ikke bare tilpasning. Dette angår ikke bare de som selv er funksjonshemmede. Det handler om hvilket samfunn vi ønsker å være.
