Et samfunn uten barrierer er en forutsetning for å kunne delta i utdanning, arbeidsliv, kultur og sosialt liv. Når våre bygg, omgivelser og produkter er universelt utformet, sikrer vi grunnleggende menneskerettigheter og hindrer diskriminering.
Universell utforming handler om hvordan produkter, tjenester og omgivelser utformes. Dette inkluderer også informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Målet er å utforme produkter, tjenester og omgivelser slik at alle kan bruke dem, uten behov for spesielle tilpasninger. Det betyr å ta høyde for mangfoldet i befolkningen og skape løsninger som er inkluderende, enkle å bruke og tilgjengelige for flest mulig.
Universell utforming er tydelig forankret i norsk lovverk, blant annet i:
Plan- og bygningslovens formålsparagraf
Likestillings- og diskrimineringsloven
Lov om offentlige anskaffelser
FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)
Norges rettslige definisjon av universell utforming er annerledes enn FN sin:
«Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene, inkludert informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), slik at virksomhetens alminnelige funksjoner kan benyttes av flest mulig, uavhengig av funksjonsnedsettelse.» (Likestillings- og diskrimineringsloven, § 17)
Norges definisjon av universell utforming inneholder tre begrensninger som svekker den opprinnelige tanken bak begrepet og kan føre til diskriminering. Definisjonen viser til «hovedløsningen», går fra «alle» til «flest mulig» og begrenser kravet til «virksomhetens alminnelige funksjoner». Vi mener at universell utforming ikke handler om å oppfylle minimumskrav, men om å utvikle løsninger som inkluderer alle. Universell utforming er både en visjon, en ambisjon og et kontinuerlig arbeid for å skape produkter og omgivelser som alle kan bruke.
NHF mener at likestilling forutsetter at produkter og omgivelser kan brukes av alle, ikke bare av flest mulig.
Universell utforming er viktig fordi det fjerner samfunnsskapte barrierer som diskriminerer og ekskluderer funksjonshindrede. Et universelt utformet samfunn sikrer like rettigheter, full deltakelse og muligheten for alle å bruke de samme løsningene. Det er nødvendig for noen, men bra for alle – og det gir bedre kvalitet, økt tilgjengelighet og god samfunnsøkonomi ved å unngå kostbare tilpasninger i etterkant og redusere behovet for assistanse.
Arbeidet med universell utforming har kommet langt i Norge siden Norges Handikapforbund fikk gjennomslag for de første kravene til tilgjengelighet som kom i byggeforskriften i 1976. Nå er prinsippet om universell utforming godt forankret i både politikk og lovverk, men kravene for å oppnå universell utforming er på mange måter utilstrekkelige. Flere tar også til orde for å redusere kravene for å kunne bygge billigere. Universell utforming av transportmidler er svakere regulert enn for byggverk.
Konsekvent etterlevelse av kravene
Helhetlig planlegging som tar universell utforming med fra start
Tilstrekkelig kompetanse hos arkitekter, planleggere, utviklere og beslutningstakere
Oppfølging og kontroll som sikrer at løsninger bygges som planlagt
Vilje og krav til å utbedre eksisterende bygg
Norge må bruke samme definisjon på universell utforming som FN
!
Universell utforming er utforming av produkter og omgivelser på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing og en spesiell utforming.
Norges Handikapforbund arbeider målrettet for et samfunn uten barrierer. NHF jobber blant annet ved å:
Påvirke politikkutforming slik at universell utforming får sterkere krav og tydeligere prioritet
Følge opp lovverk og forskrifter, klage på dispensasjoner og løfte fram brudd på rettigheter
Delta i plan- og byggeprosesser for å sikre reell brukermedvirkning og erfaringsbasert kunnskap som går utover lovens minstekrav
Samarbeide tett med kommuner, myndigheter og fagmiljøer for å styrke kompetanse og bevissthet
Løfte fram gode eksempler som viser at universell utforming er fullt mulig og til beste for alle
Enkelt forklart er det å utforme samfunnet slik at alle kan komme til overalt bruke de samme løsningene. Alle skal kunne bruke den samme inngangsdøra til et offentlig bygg eller en arbeidsplass, gå på den samme nærskolen og ta det samme toget. Ingen skal være nødt til å holde seg hjemme, bruke bakdøra eller bli sendt på en skole i nabokommunen.
Nei, bare se deg rundt. Har bygget du skal inn i rampe? Trapper? Er det heis? Er toalettene tilgjengelige for rullestolbrukere? Er det ledelinjer i bakken slik at blinde kan finne frem? Er det hørselsteknisk utstyr for hørselshemmede? Ofte har bygg og uteområder dessverre trapper, terskler, smale dører og trange passasjer, noe som betyr at store deler at samfunnet er stengt for funksjonshindrede.
Nei. Hvorfor er det «greit» at noen skal holdes utenfor? I Norge er det et mål at alle skal ha de samme mulighetene til å ferdes overalt og delta i samfunnslivet. Det er til og med nedfelt i lovverket.
Bygger man nytt, er det ikke nødvendigvis dyrere å bygge universelt utformet, men det kan bli veldig dyrt å rette opp i ettertid. Vi er mer opptatt av at det koster å holde mennesker utenfor. Både enkeltmennesker og samfunnet taper på at funksjonshindrede ikke får muligheten til å gå på skole, være i jobb, reise til og fra steder, finne en ok bolig til en grei pris – rett og slett til å delta og bidra i samfunnet. Dersom man bygger boliger som folk kan bo i hele livet, vil kommunene spare mye penger på sykehjem.
