Funksjonshemmede i fattige land faller utenfor velferdsutviklingen, og må gis et løft gjennom norsk bistand. Det skriver Lars Ødegård med flere i en kronikk i dag, på FN-dagen for funksjonshemmede.
Kronikken nedenfor har blitt trykket i sin helhet i Vårt Land 3. desember 2013
Bakerst i køen
Det er svært positivt at FN nå kan melde om økt økonomisk vekst, lavere barnedødelighet, flere barn i skolen og økt likestilling. Allikevel etterlates en stor gruppe mennesker som ikke får ta del i den gode utviklingen mange fattige land nå er inne i.
I dag er FNs internasjonale dag for funksjonshemmede – verdens største minoritet. I følge Verdens helseorganisasjon lever omlag 15 prosent av verdens befolkning, eller ca. én milliard, med en eller annen form for funksjonsnedsettelse.
Dette er en mangfoldig gruppe, rik på ressurser og evner. Likevel er funksjonshemmede marginalisert og usynliggjort. Det er også den gruppen som samlet sett rammes absolutt hardest av fattigdom og klimaendringer.
Funksjonshemmede står bakerst i køen i kampen om helse, utdanning, arbeid og generell deltakelse. Men i arbeidet med FNs nye utviklingsmål etter 2015 er det dessverre ikke opplagt at funksjonshemmede inkluderes.
Hva skyldes det at funksjonshemmede fortsatt diskrimineres og ignoreres? Har vi for lite kunnskap om funksjonshemmedes situasjon? Eller skyldes det mangel på politisk vilje og evne til å bruke kunnskapen vi allerede har?
Forskning dokumenterer den onde sirkelen
I samarbeid med Atlas-alliansen og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon har forskningsstiftelsen SINTEF gjennom mange år engasjert seg i forskning om levekår for funksjonshemmede i fattige land, først og fremst i det sørlige Afrika.
Studiene viser at funksjonshemmede kommer dårligere ut enn ikke-funksjonshemmede på en rekke levekårsindikatorer. Andelen funksjonshemmede uten formell utdanning går opp i over 50 prosent i flere land, og arbeidsledighet er i noen land over 90 prosent. En stor andel funksjonshemmede har heller ikke tilstrekkelig tilgang på helse- og rehabiliteringstjenester som kunne ha bidratt til å utligne noe av forskjellene.
Negative holdninger, diskriminering og usynliggjøring reduserer funksjonshemmedes tilgang til utdanning, inntektsmuligheter, helsetjenester og andre grunnleggende tjenester og muligheter i samfunnet. Resultatet blir at mennesker med mobilitetsvansker, sansetap, mentale problemer eller ulike former for utviklingshemning ikke får tilgang til rettighetsfestede tjenester som er nødvendige for å bryte ut av fattigdommen.
Forskning har grundig dokumentert sammenheng mellom funksjonshemning og fattigdom i lavinntektsland. Det har lenge vært snakket om «den onde sirkelen» av fattigdom og funksjonshemning.
Mekanismene som produserer fattigdom blant utsatte grupper er sammensatte, og brede fattigdomsprogrammer med omfattende internasjonal støtte vil ikke nødvendigvis inkludere grupper som er satt på siden eller blir systematisk diskriminert.
Dermed er det slik at reduksjon av fattigdom ikke når alle, og vi risikerer med dette at tusenårsmålene ikke nås. Dette bekymrer FNs generalsekretær, og det bør bekymre Norge som engasjert bistandsland.
Kunnskap kan bryte barrierer
Forskning om funksjonshemning i fattige land kan bidra til å bryte barrierer. Vi vet hva som bidrar til ekskludering, og vi kan benytte kunnskapen til økt bevisstgjøring og strategisk planlegging. Nå må denne kunnskapen brukes i langt større grad av myndigheter og organisasjoner. For det er også en del av virkeligheten at arbeidet for å forbedre situasjonen har gitt noen gode resultater. Ikke minst er dette takket være organisasjoner av funksjonshemmede i det sørlige Afrika.
Nylig fikk Malawi en ny minister for funksjonshemmede og eldre, og vedkommende har bakgrunn som funksjonshemmet aktivist. Dette og en rekke andre eksempler viser at funksjonshemmede utgjør en ressurs. Dermed er det ikke bare er den enkelte funksjonshemmede som taper på den systematiske diskrimineringen.
Regjeringen må bidra til at fattige funksjonshemmede gis et løft
Den nye regjeringen i Norge har en historisk sjanse til å gi fattige funksjonshemmede et nødvendig løft, blant annet ved å lage en handlingsplan for inkludering av funksjonshemmede i utviklingssamarbeidet og ved å følge opp med ressurser.
Norge har forpliktet seg til internasjonalt gjennom FN-konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter, vi har forskningserfaring å bygge på, vi har engasjerte funksjonshemmedes organisasjoner i Sør og i Norge – og vi får et historisk høyt bistandsbudsjett. Da forventer vi at funksjonshemmede også blir en prioritert gruppe i utviklingssamarbeidet.
Lars Ødegård, styreleder i Atlas-alliansen
Liv Aarum, generalsekretær i FFO
Arne Henning Eide, sjefsforsker i SINTEF og professor ved HiST
