Tekst: Helge Olav H. Ramstad
Foto: Knut Egil Wang
– Det viktigste hjelpemiddelet jeg har, er viljen min! Jeg er heldig som har viljen, for den er ingen selvfølge. Jeg får en sterkere vilje når jeg ser muligheter, men der er samfunnssystemet den største fienden!
Det sier Kari Tungesvik. Muskelsykdommen hun har, gjør at hun gradvis blir svakere.
– Jeg er en av de heldige som har fått lov til å jobbe, men vi har en lang vei å gå for at flere skal få den muligheten. På mange punkter føler jeg at vi har gått i feil retning.
Hun nevner flere eksempler på at samfunnssystemet hindrer funksjonshemmedes deltakelse:
Ordninger som skal få flere funksjonshemmede ut i jobb, videreføres selv om de IKKE funker.
Ordninger som faktisk bidrar til å få flere funksjonshemmede ut i jobb, er lite kjent ute i næringslivet.
– Dermed er det fremdeles mange bedrifter som forståelig nok ikke våger å ansette funksjonshemmede. Vi trenger arbeidskraft, så her går vi glipp av viktige ressurser, sier hun.
Et samfunn som ikke er universelt utformet.
Kutt i bilordninger for funksjonshemmede og i rehabiliteringstilbud.
I kommunen hennes forvaltes praktisk bistand av etaten som heter «Eldre, helse og omsorg»:
– Der møter vi fagfolk som ikke er vant til å møte oss funksjonshemmede, men 85-åringer med alderssvekkelse.
Alt dette brenner Kari Tungesvik for å endre, og en slik endring vil føre til deltakelse som er verdifull for samfunnet og for hver enkelt.
– Hva er du mest fornøyd med i livet ditt akkurat nå?
– At jeg har blitt mormor! Og at jeg kan være aktiv – det gir meg livskvalitet. Jeg er glad i å være ute. Det finnes mange turstier i Bergen som jeg ikke visste om. Jeg har en nabo som har vokst opp her og tar meg med. Bergen har mange gode muligheter!
Under Ekstremsportveko på Voss sist sommer hoppet Kari Tungesvik i fallskjerm.
– Å begynne å bruke rullestol var mye tøffere. Det er krevende å møte verden i rullestol. Først og fremst er det krevende å møte folk. Mange sier «Stakkars deg!», men det er ikke noe stakkars meg å sitte i rullestol, for stolen gir meg tilbake gleden av blant annet å bruke byen og gå på kjøpesenteret.
Kari Tungesvik er utdannet sosionom. For noen år siden sluttet hun å jobbe for å prioritere trening og hvile. Begge deler er viktig for kroppen hennes.
– Men samfunnsdeltakelsen min innhentet meg, sier hun og beskriver hva hverdagen hennes er fylt med nå:
– Jeg sitter i det kommunale rådet for funksjonshemmede, er meddommer i lagmannsretten, har en liten støttekontaktjobb og stiller frivillig opp for en eldre som ikke har noen pårørende.
Hun merker at dette aktivitetsnivået ikke er forventet av henne når hun er funksjonshemmet.
– Folk sier: «Åh, så du har støttekontakt?» eller «Åh, så du har noen frivillige som hjelper deg?» «Nei», svarer jeg. «Jeg ER støttekontakt» og «Jeg ER frivillig»!
Vi trenger et paradigmeskifte, mener Kari Tungesvik. Et paradigmeskifte er en systematisk endring i tankesett, og i synet på funksjonshemmede vil et paradigmeskifte gjøre at folk ser at det er samfunnet som må endres og ikke vi funksjonshemmede.
– Fremdeles blir vi sett på som de som skal tas vare på og være takknemlig. Vi har en ubrukt ressurs av folk som ikke vil være takknemlig, men som vil delta! Vi må møte forventninger om at også vi skal yte. Men vi er ikke helt der.
