Mari Storstein

Jeg vet mange liker å tro at Norge er verdens beste land å bo i. Vi liker å tro at vi er et samfunn med frie mennesker som lever frie liv; At vi selv kan bestemme hvor vi skal bo, hva vi vil studere, at vi kan være den personen vi selv ønsker å være.

Men; I likestillingslandet Norge er 80% av skolene ikke tilgjengelig for alle barn, 100 000 funksjonshemmede står ufrivillig utenfor arbeidslivet, 1 av 3 funksjonshemmede blir utsatt for hatkriminalitet og mange blir isolert fordi de ikke får nok assistanse.

Funksjonshemmede diskrimineres hver eneste dag. Det er diskriminering satt i system og rettferdiggjort av våre folkevalgte toppolitikere.

Politikere som rettferdiggjør diskriminering ved å kalle det omsorg. Politkere som rettferdiggjør diskriminering ved å kalle det tiltak. Politikere som rettferdiggjør diskriminering ved å kalle det faglig forsvarlig. Politikere som rettferdiggjør diskriminering ved å kalle det inkluderingsdugnad.

I mitt arbeid med dokumentarfilm hører jeg hele tiden historier om mennesker som fratas sine rettigheter. Og det verste er når folk ikke ser at det de er utsatt for, er grov diskriminering.

Og det er kanskje ikke så rart. For diskrimineringen er så vanlig. Det skjer hver eneste dag.

Som funksjonshemmet får man, fra man er liten, høre at det er du som er problemet. At du er feilen. At det er du som må tilpasse deg samfunnet. Det starter allerede i barndommen.

Det starter når man ikke får gå på den samme skolen som vennene sine. Når man blir sendt bort på avlastning, fordi man ikke får nok assistanse til å være sammen familien sin. Når man nektes å være med på fritidsaktiviteter. Og hver gang det skjer blir du litt og litt mindre. Det tar noe fra deg – hver eneste gang.

Hva gjør det med deg når du hele livet har hørt at det er andre regler som gjelder deg? At det er deg det er noe feil med? Du tror på det andre sier. All diskriminering starter nettopp sånn; at en gruppe lar noen andre definere hvem de er, og at man selv begynner å tro på andres oppfatning.

Vi må slutte – her og nå må vi slutte å prøve å fikse, endre og reparere oss. Vi må slutte å si at vi må være mindre, drømme mindre, leve mindre. Vi må rette blikket mot samfunnet det vi kan forandre; mot makta, mot Kjell Ingolf Ropstad, mot Anniken Hauglie og Trine Skei Grande – for det er der feilen ligger. I samfunnskapte strukturer, i systemet, i politikken. Det er der barrierene ligger. Og barrierene kan vi knuse. Sammen.

Ærespris til Mari Storstein – handikapnytt.no 

Filmskaper Mari Storstein får barnerettighetspris – reddbarna.nno