«Jeg trodde at jeg var mer avhengig av mamma og dem rundt meg enn jeg egentlig er!»
Det sier Mia Larsen Sveberg, som nå bor for seg selv i Trondheim, er mastergradsstudent, sitter i Idrettsstyret i Norges Idrettsforbund og spiller på landslaget i rullestolcurling.
Tekst og video: Helge Olav H. Ramstad
Foto: Knut Egil Wang
– For meg er samfunnsdeltakelse å kunne bidra med det du vil, være yrkesaktiv som lærer, brannmann eller hva du ønsker, være til stede, sier Mia Larsen Sveberg.
– Jeg vil være med i samfunnet slik som mamma, pappa, alle andre: delta på arrangementer, jobbe, betale den skatten jeg skal for å ta del godene ved å bo i Norge. Jeg har ikke lyst til å ligge på sofaen og se i taket mens jeg venter på at noe skal skje!
– Store deler av hverdagen føler jeg at jeg får delta i samfunnet på den måten jeg vil. Men noen ganger blir jeg minnet på at samfunnet ikke er bygget for meg. Det er ikke like artig. Mange har den inngrodde holdninga at hvis du sitter i rullestol, kan du ikke gjøre dette, og hvis du er blind, kan du ikke gjøre dette. Holdningen deres er at man skal synes synd i funksjonshemmede og at vi funksjonshemmede er flinke hvis vi klarer å gå i butikken selv.
Den viktigste kampsaken for funksjonshemmede i dag er å få like rettigheter, mener Mia Larsen Sveberg.
– Det skal ikke være forskjell på folk. Ja, alle er forskjellige, men vi må få de samme mulighetene, samme rettighetene. Akkurat som at kvinnene var avhengig av å få mennene med seg når de kjempet for stemmerett, hjelper det ikke at vi som en minoritet ser behovene våre hvis ikke resten av befolkningen ser det samme!
