Marita ser på flyttekassene som bæres inn i bilen. Øynene hennes forteller alt – redsel, sorg, og en bønn om å bli hørt. Hun sier ordet «redd», men ingen svarer, ingen lytter. Det er et bilde som brenner seg fast i meg. Marita, en ung funksjonshemmet kvinne, blir frarøvet muligheten til å bo hjemme, blant sine egne, med alt hun kjenner og elsker rundt seg. Hun er «ikke samtykkekompetent», har kommunen bestemt. Derfor blir hun flyttet 45 mil unna, mot sin vilje, til et sted langt fra familien. Der mener kommunen at hun vil få «forsvarlige helsetjenester». Hvordan kan vi kalle dette forsvarlig?
–
Jeg gråt da jeg leste om Marita Myklebust. Tårene rant ikke bare av medfølelse for henne, men av sinne, fordi vi som samfunn lar dette skje. Maritas historie er ikke unik. Det som skjer med henne skjer med altfor mange funksjonshemmede i Norge i dag. De siste fem årene har norske kommuner gjennomført 112 ufrivillige flyttinger. Én som blir tvunget til å forlate hjemmet sitt mot sin vilje, er én for mye. Det gjør meg bekymret for jeg tror ikke dette er hele bildet. Jeg frykter at det finnes store mørketall, at mange flere enn vi vet om har blitt tvangsflyttet i det stille. Vi vet at det er utfordringer i mange kommuner. Økonomien er presset. Kommunene mangler personale. Men likevel – dette kan aldri være løsningen. Dette kan aldri bli vår måte å ivareta Norges største minoritet.
–
Når vi hører ordet tvangsflytting, tenker vi gjerne på fengsler, på steder der mennesker holdes mot sin vilje. Det er et ord som vekker frykt, et ord vi ikke forbinder med omsorg. Men i dagens Norge, blir barn, ungdom og voksne tvangsflyttet bort fra hjemmene sine, fra familiene og nettverkene sine. Dette er et grovt brudd på våre grunnleggende menneskerettigheter. Og hadde det vært mulig å behandle andre grupper på denne måten uten at det ble ramaskrik? Neppe. Men funksjonshemmede behandles som objekter for omsorg, som vi ikke trenger å lytte til.
–
Hvordan kan vi forsvare dette? Vi går inn i et farlig spor. Dette er en tilbakevending til sorteringssamfunnets mørke skygge, der de som defineres som «svake», de som sies å mangle «samtykkekompetanse», fratas muligheten til å velge selv. Omsorg blir til tvang når individets stemme ignoreres, når vi ikke lytter, når vi tar for gitt at vi vet hva som er best. Dette er ikke bare et svik – det er en tragedie for dem det gjelder og oss som samfunn. Vi går glipp av det rike mangfoldet. Funksjonshemmede har, som alle andre, en iboende rett til frihet, tilhørighet og til å bestemme over sine egne liv. Det er ikke et privilegium. Det er en menneskerett.
–
Jeg spør meg selv, og jeg spør deg som leser: Er vi virkelig villige til å se en annen vei, mens våre mest diskriminerte innbyggere frarøves grunnleggende rettigheter? Dette handler om langt mer enn kommunale budsjetter og stramme ressurser. Dette handler om menneskeverd, om retten til å høre til og bestemme i eget liv. Det handler om at ingen – ingen – skal bli flyttet mot sin vilje, frarøvet alt de kjenner og elsker. Vi må våkne opp før vi mister våre verdier som velferdssamfunn. Nok er nok.
Martine Eliasson
Leder i NHF Trøndelag
