Denne kronikken er den vanskeligste jeg noen gang har skrevet. Jeg har gått flere runder med meg selv om jeg skal skrive dette. Men jeg har kommet frem til at jeg ikke har råd til å la være. Vår likestilling har ikke råd til at jeg lar være.
Nå på lørdag, 8. mars, når jeg en milepæl – da er det ett år siden jeg flyttet til hjembyen min Levanger med håp om å leve et aktivt liv. Men sannheten er at jeg aldri har følt meg så fremmed i min egen hverdag, med en følelse av at jeg ikke hører til. Jeg føler meg ikke hjemme. I ett år har jeg levd med et udekket assistansebehov, og jeg kjenner nå hvilke konsekvenser det har – ikke bare for meg, men for samfunnet vårt.
Jeg vet at jeg er privilegert i forhold til mange funksjonshemmede kvinner. Jeg er i full jobb, har politiske verv, har samboer, bor i et tilrettelagt hus og eier en hund. Likevel opplever jeg mitt eget hjem som et fengsel. Jeg er fanget. Som om jeg har fotlenke, som om jeg lever i en evig lockdown. Fordi Jeg har ikke assistanse til å komme meg ut på butikken, til å være sosial med venner, til å være på hundetrening, til å trene og ta vare på meg selv.
Noen dager gjør jeg disse aktivitetene uten assistanse, men med samboer. Men han skal ikke være assistent, han skal være samboeren min. Det skaper en ubalanse i forholdet som ikke er sunt for noen av oss. Han er også i full jobb og er ofte borte på jobbreiser. Når han er borte, kommer jeg meg ingen steder. Ikke til butikken, ikke for å treffe venner, ikke på treningssenter. Jeg tvinges til å ha har hjemmekontor, og disse dagene er de aller verste. Dagene hvor jeg ikke ser et eneste menneske. Og selv om jeg er i jobb, kjenner jeg på skam og ensomhet. Jeg angrer på at jeg flyttet fra Trondheim til Levanger, hvor jeg hadde et BPA-vedtak som gjorde at jeg kunne leve et fritt og selvstendig liv.
Dette året har jeg ofte tenkt at det er min egen skyld, men det er det ikke. Problemet i dag er at BPA er forankret i helse- og omsorgstjenesteloven. Det betyr at assistanseordningen som skal sikre funksjonshemmede likestilling, selvbestemmelse og samfunnsdeltakelse, blir forvaltet som en ren helsetjeneste. Det betyr at assistansetimene du får skal sikre faglig forsvarlighet fra et helse- og omsorgsperspektiv, ikke et likestillingsperspektiv. Du får assistanse til å holdes i live – til å stå opp, dusje, gå på do, kle på deg, lage mat, spise og legge deg igjen. Men du får ikke assistanse til å leve. Til å være politisk aktiv, til å dra på kafé med venner, til å trene, til å dra i teater, til å drive med idrett.
Jeg fikk videreført BPA-vedtaket mitt fra Trondheim, men Levanger kommune har ennå ikke saksbehandlet min søknad om mitt assistansebehov, til tross for at de fikk den for over ett år siden. Det er stor forskjell på å bo i distriktet versus en storby. Her går det ikke busser fra der jeg bor til de ulike aktivitetene. Det er lengre avstander, butikken er ikke rett rundt hjørnet, og vi har ett kjøpesenter som ikke ligger i sentrum. I tillegg blir kroppen min dårligere for hver dag som går, så assistansebehovet jeg hadde for ett år siden var mindre enn det jeg har nå. Livet mitt er satt på pause til jeg får en assistanseordning som dekker mitt reelle behov. Og jeg vet at dette dessverre ikke bare gjelder meg.
Undersøkelser viser at kvinner som har fått innvilget BPA får i gjennomsnitt ti timer mindre assistanse i uken enn menn. Mens menn med BPA i gjennomsnitt har 52,3 timer i uka, har kvinner 42,2 timer i uka. Det er en forskjell på over 10 timer i uka – eller 20 % mer til menn enn til kvinner. Ingenting tyder på at det er systematiske forskjeller i assistansebehov mellom kvinner og menn som kvalifiserer for BPA.
Konsekvensen av dette er at jeg snart ikke klarer å stå i en 100 prosent jobb lenger. Og det taper ikke bare jeg på, men også samfunnet.
Så på denne kvinnedagen – la oss huske at likestilling er mer enn lønnsgap. Det handler også om retten til å leve et fritt og selvstendig liv. For alle kvinner.
