Forestill deg at du er en forelder til to barn som er avhengige av deg døgnet rundt. Du ser deres smil hver morgen, gir dem trygghet når de er redde, og feirer hvert lille fremskritt de gjør. Så en dag kommer det et brev fra kommunen. Du blir fortalt at barna dine ikke lenger skal bo hjemme, men i en institusjon. Ikke fordi du ikke vil eller kan ta vare på dem, men fordi kommunen mener de vet bedre hva som er «barnas beste».
–
Dette er realiteten for Tonje Avløs og hennes tvillingdøtre i Stjørdal. Kommunen har avslått deres rett til assistanse hjemme og bestemt at tvillingene i stedet skal flyttes til en barnebolig. Til tross for at barna har blomstret hjemme, til tross for at de trenger den tryggheten som kun en familie kan gi, har kommunen bestemt at en institusjon er det beste tilbudet. Dette er ikke et enkeltstående tilfelle, men en systemsvikt som strider mot grunnleggende menneskerettigheter.
–
Norsk forbund for utviklingshemmede har rett i sin kritikk av denne praksisen. Vi ser gang på gang at kommuner velger institusjonsløsninger fremfor å legge til rette for at barn skal kunne vokse opp i sin egen familie. Barn med utviklingshemming blir vurdert etter andre kriterier enn andre barn. Det som er en selvfølgelig rett for de fleste barn, blir sett på som en luksus for de som trenger ekstra assistanse.
Kommunen hevder at de tenker på barnets beste. Men hvordan kan det være til barnets beste å bli revet bort fra sine foreldre og sitt hjemmemiljø? Barna trenger omsorgspersoner som kjenner dem, forstår deres behov og kan tolke deres signaler. Dette er en trygghet ingen institusjon kan erstatte, uansett hvor faglig kompetente de ansatte måtte være.
–
Dette handler om mer enn et enkelt vedtak. Det handler om en systematisk forskjellsbehandling av funksjonshemmede barn. Mens barn uten funksjonsnedsettelser får vokse opp i sine familier, blir funksjonshemmede barn plassert i institusjoner fordi kommunen ikke ønsker å tilrettelegge for assistanse hjemme. Dette er diskriminering, og det er et brudd på FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), som slår fast at barn med funksjonsnedsettelser har rett til å vokse opp i et familiemiljø på lik linje med andre barn. Det er også et brudd på barnekonvensjonen, som sier at barnets beste alltid skal veie tyngst. Å skille barn fra sine foreldre mot familiens vilje er ikke barnets beste: Det er et overgrep forkledd som omsorg.
—
Kommunene må slutte å bruke institusjonsplasseringer som en enkel løsning. I stedet må de sikre at barn med utviklingshemming får den assistansen de trenger for å bo hjemme. Dette innebærer tilstrekkelig finansiering av brukerstyrt personlig assistanse (BPA) og andre former for familieavlastning som faktisk hjelper foreldre, ikke erstatter dem.
–
Stortinget må på banen og sikre at ingen kommuner kan fatte vedtak som bryter med grunnleggende menneskerettigheter. En ny og tydelig lovfesting av retten til å vokse opp i en familie må på plass, og det haster. For hver dag som går, risikerer flere barn å bli skilt fra sine familier. Vi må spørre oss selv: Hva slags samfunn vil vi være? Et samfunn som forsvarer barns rett til å vokse opp i kjærlighet og trygghet, eller et samfunn som setter systemets behov foran menneskene det er ment å tjene? Valget burde være enkelt.
Martine Eliasson
Leder, NHF Trøndelag
