I siste utgave av Regionnytt har vi trykket et utdrag fra et intervju med Grete Elise Dahlen Fjellgaard. Intervjuet i sin helhet kan du lese her. Grete Fjellgaard har lenge vært et aktivt medlem som har bidratt med mye både lokalt i LKB Østfold og i NHF Øst. Nå har hun med sitt prosjekt Saras stemme også åpent øynene våre for nye perspektiver og invitert oss med på en reise gjennom et liv i forandring. Det er på tide at vi blir litt bedre kjent med Grete.
Hvem er Grete Elise Fjellgaard?
«Jeg er også opptatt av å få frem stemmene til de som ikke så ofte høres. Om det er barnestemmer, stemmen til de som har det vanskelig, er syke, eller stemmen til en god nabo eller venn».
Tidligere i høst arrangerte NHF Øst et kurs om likepersonarbeidet. Vi fikk en litt sen avlysning fra en av innlederne men heldigvis hadde regionkontorleder Hanne blitt anbefalt en forestilling som heter Saras stemme – et liv i forandring. Vi tenkte at dette måtte jo passe bra for et kurs om likepersonarbeid og sendte av gåre en e-post til Grete. Hun tok det på strak arm. Dere som har møtt Grete synes nok ikke det er så rart, for at hun er en tøff dame, det kan nok ingen si imot.
Grete holdt en del av forestillingen sin for oss og inviterte oss dermed inn i hennes verden – i Saras verden. Jeg vet at det ikke var en eneste person i salen som ikke ble berørt av Gretes fortellinger. Det er for meg i hvertfall ingen tvil om at Gretes ærlighet og mot til å dele, er noe vi alle kan lære noe av.
Grete beskriver seg selv som lykkelig gift og mor til to gutter på henholdsvis 16 og 18. Hun har vært både førskolelærer, spesialpedagog, pedagogisk veileder og familieterapeut og jobbet i barnehage, ved spesialskole, PPT og barnevernet. Fellesnevneren har alltid vært møter med mennesker i livssituasjoner med uønsket endring.
Når hun blir stilt spørsmålet om hun kan fortelle litt om seg selv, sier hun blant annet «(Jeg er) født med en stor dose nysgjerrighet over hvem jeg er, hvem andre er og hva som gjør livet godt å leve er jeg stadig på søken. På let etter gode øyeblikk, øyeblikk som kan gjøre hverdagen god å være i, som gjør at relasjoner blir sterke og at vi tåler endringene som kommer bedre. For endringer kommer, om man er langvarig syk eller ei. Da er det godt stå sterkt rustet til å ta det imot. Jeg er også opptatt av å få frem stemmene til de som ikke så ofte høres. Om det er barnestemmer, stemmen til de som har det vanskelig, er syke, eller stemmen til en god nabo eller venn».
Det var et tips fra en kollega som førte til at Grete oppdaget LKB, via lagets varmtvannstrening på Blekkspruten. I oktober 2009 ble hun medlem og litt over fire år etter ble hun styremedlem. Selv sier hun at «Treningen på Blekkspruten introduserte meg for en fantastisk gjeng, og etter hvert skjønte jeg hvilken viktig jobb LKB gjorde utover bare det å ha treningstilbud». For snart to år siden ble Grete spurt om å stille til leder av LKB Østfold. Hun var usikker på hva hun skulle gjøre da hun ikke følte seg klar for et lederverv med tanke på helsesituasjonen. Men, som hun sier selv: «å ha et lokallag uten leder var heller ikke et alternativ og det var ingen andre som var villige til å ta vervet. Så da ble jeg leder, da. Og er det på mitt andre år nå, når jeg først blir engasjert og ser at jeg er med på å gjøre en viktig jobb er det ikke bare bare å gi seg».
Engasjement
«Men fysisk og psykisk helse henger sammen, vi må se hele mennesket. Og der kan kanskje mitt engasjement forhåpentligvis bidra til å utgjøre en forskjell for noen. Hvis mitt engasjement ved å være leder i LKB Østfold kan bidra til at noen får en litt bedre hverdag og bedre psykisk helse, så kanskje de kan håndtere den fysiske sykdommen på en litt mer hensiktsmessig måte».
Det er ingen tvil om at Grete er en engasjert dame. Men hvorfor er hun så engasjert? «Å leve med en kronisk smertetilstand som i perioder setter deg på siden av livet er ikke lett. Da er det viktig at man ikke føler seg alene og at man har noen som vet hva man snakker om. Mitt engasjement handler om å være en del av noe som kan gi kvinner med bekkenleddsmerter en bedre livskvalitet og bedre hverdag. Enten gjennom å treffe likesinnede, bistå i hjelpesystemet/ hjelpemidler/ behandlingsverden eller gjennom å være en organisasjon som taler disse kvinnenes stemme i ulike sammenhenger. Man kan ikke trylle bort bekkenleddsmerter med et knips, men vi kan alle gjøre noe ved å være aktør i eget liv, møte hverdagen på en annen måte enn tidligere og være god mot seg selv. Mitt engasjement bunner også i en tanke om at god helse er mer enn fravær av sykdom. Jeg er ingen lege, fysioterapeut eller kiropraktor. Den direkte fysiske biten får andre bidra med. Men fysisk og psykisk helse henger sammen, vi må se hele mennesket. Og der kan kanskje mitt engasjement forhåpentligvis bidra til å utgjøre en forskjell for noen. Hvis mitt engasjement ved å være leder i LKB Østfold kan bidra til at noen får en litt bedre hverdag og bedre psykisk helse, så kanskje de kan håndtere den fysiske sykdommen på en litt mer hensiktsmessig måte. Det vil gjøre meg usedvanlig glad!».
Saras stemme
«Publikum får ikke vite hva som feiler Sara, diagnosene i seg selv er ikke viktige. Det som er viktig er livet som leves og hvordan nye dører åpnes når de gamle lukkes. Hva skjer når den hun en gang var og hadde drømt om å være ikke er mer?»
Den 19. oktober fremførte Grete sin forestilling Saras stemme –et liv i forandring for en full sal i Gamlebyen i Fredrikstad. Forestillingen var utsolgt. Men hva er egentlig Saras stemme? «Via en intens reise via eget liv, vokste det frem en stemme i meg. Saras stemme. Dette har resultert i forstillingen «Saras stemme- et liv i forandring», og består av åtte egenskrevne tekster om Sara og hennes liv, hvor fysisk sykdom utspiller seg og psykisk helse forsøkes ivaretatt. Innledningsvis møter vi Sara i et dypt mørke når hun tror ingen lenger trenger henne og hun ikke lenger vet hvem hun er. Derfra går veien videre gjennom hverdagene når livet forandrer seg. Publikum får ikke vite hva som feiler Sara, diagnosene i seg selv er ikke viktige. Det som er viktig er livet som leves og hvordan nye dører åpnes når de gamle lukkes. Hva skjer når den hun en gang var og hadde drømt om å være ikke er mer? Hva gjør det med et menneske når yrkeslivet forsvinner som sand mellom fingrene og man ikke lenger stekker til som mor, ektefelle, datter eller venn? Hva finner Sara ut om seg selv på sin reise når hun ikke lenger vet hvem hun er? Mellom hver tekst synges det nøye utvalgte sanger fremført av Vigdis Oliversen(vokalist) og Frederik Bjørnstad (piano, gitar, sang). Tekstene i sangene blir en forlengelse budskapet der Saras stemme ikke lenger strekker til. Sara er i hovedsak skapt gjennom et møte med meg selv, min historie og egne erfaringer. Men hun er også et resultat av menneskemøter. Møter med andre som også har fått oppleve hvordan uforutsette endringer kan kaste livet om kull, og som noen ganger lander tryggere på bena enn de først trodde de kunne».
Som nevnt er Grete både tøff og ærlig. Og når hun blir spurt hun er ikke redd for å svare på hva NHF kan bli bedre på. «NHF generelt sett kan nok bli flinkere til å synliggjøre de usynlige. Ikke alle har en funksjonshemming som synes ved første øyekast. Men vi har en funksjonshemming! Kanskje trenger vi et NHF som i større grad også setter psykisk helse opp på agendaen, hvordan rett og slett mestre livet. Både med medlemssamlinger, konferanser, kurs, seminar og artikler i medlemsblader. Det er det bare fantasien som setter begrensninger. Også må vi som representerer lokallag som har medlemmer med usynlige skavanker bli flinkere til å synliggjøre oss selv inn mot NHF, og forteller hva vi kan bidra med. For det finnes masse flotte mennesker dere ute i lokallagene jeg er sikker på kan bidra i dette arbeidet. For det er oss. Vi er et VI!».
«Jeg fikk et intenst ønske om å formidle til andre hvordan de dagene kan se ut, de dagene ingen ser deg».
Hvor kom ideen til Saras stemme fra? «Min første spire til Saras stemme kom en natt for mange år siden. Jeg var skikkelig dårlig og var sjelden ute av senga eller huset. Jeg fikk et intenst ønske om å formidle til andre hvordan de dagene kan se ut, de dagene ingen ser deg. De dagene du ikke er på butikken, og smiler til naboen. I første omgang for å skape økt forståelse for at alt ikke alltid er slik det ser ut til å være. Samtidig hadde jeg et brennende behov for å formidle hvordan man kan ha det bra mens man har det kjipt. For det er mulig! Den natten tok jeg at A4 ark og skrev «Sara- historier fra et liv i forandring», og skriveprosessen var i gang, alt ble tømt ut med penn på papir. Arket fra den natten ble til en drøm om å sitte på en scene og formidle det hele til andre».
«Så dukket Vigdis opp i livet mitt igjen, en tidligere studie venninne, med klokkeklar røst. Jeg bare visste at hun skulle være med på drømmen min. Jeg skulle lese, hun skulle synge. Jeg var bare ikke klar nok, modig nok eller frisk nok. Men Vigdis ga seg ikke. Akkurat da viste det seg at temaet for den internasjonale Verdensdagen for Psykisk helse var «Fordi livet forandrer seg». Det kunne ikke passet bedre med Sara sine historier. Så jeg skrev. Og mens jeg skrev ramlet den ene sangen etter ned i fanget mitt via spotify og radio. Sanger med tekster som forlenget Saras stemme. Og derfra bare rullet ballen. Vi fikk med oss Sarpsborg kommune og en eminent pianist. Og vipps hadde vi fullsatt Glenghuset i Sarpsborg på Verdensdagen for Psykisk helse en sen oktoberdag i 2016, «Saras stemme- et liv i forandring» så dagens lys».
«Jeg håper at jeg gjennom Saras stemme klarer å formidle noe om hvordan det kan oppleves på nært hold når livet ikke blir som først tenkt».
Hvilke prosesser ønsker du å sette i gang hos de som kommer og ser på Saras stemme? «Saras stemme er en forestilling hvor publikum kan lene seg tilbake og ta imot, la seg berøre og bevege. Nært, ærlig og sårbart. Og kanskje kjenne seg igjen og få en større forståelse både av andre, men kanskje aller mest seg selv. Jeg håper at jeg gjennom Saras stemme klarer å formidle noe om hvordan det kan oppleves på nært hold når livet ikke blir som først tenkt. Jeg håper også at publikum kan ta med seg en liten verktøykasse hjem som gjør at de i større grad blir aktører i eget liv og som kan bidra til at de ikke lenger føler seg alene og lite verdifulle. Med Saras stemme ønsker jeg også å bidra til større åpenhet om det som kan være vanskelig, og så en liten spire av håp hos publikum. Et håp om å leve et godt liv. At man er god nok akkurat som den man er, akkurat nå!».
Endring og sorg
«Kjernen er en åpen, vennlig, ikke- dømmende aksept av den vi er akkurat nå, i full tillit til at et er godt nok!»
Du snakker mye om hvordan man kan møte endring og å anerkjenne sorgen. Kan du fortelle litt om dette? «Mennesker som blir langvarig syke av ulike årsaker, opplever at livet endrer seg uten at de ønsker det, ofte hardt og brutalt. Men ingen går gjennom livet uten endring, det er selve livet. Men så har vi alle våre måter å møte endringen som oppstår på. Og noen ganger vil vi kanskje ikke. Vi tviholder på det som har vært og klarer ikke å ta endringen innover oss. Mye av dette er helt ubevisste tanker, følelser og strategier. Noen mer hensiktsmessige enn andre. Andre forhold i livet er et ikke mulig å endre på, men vi kan endre måten vi forholder oss til det på. Uansett kan vi ikke forandre på noe i livet vårt som vi ikke er oppmerksomme på. Oppmerksomhet overfor det som er- akkurat nå- mener jeg er grunnelementer for all endring. Kanskje er det derfor jeg er så hjertens enig med allmennlege og familieterapeut Michael De Vibe som sier at «Kjernen er en åpen, vennlig, ikke- dømmende aksept av den vi er akkurat nå, i full tillit til at et er godt nok!»
Sorg er å miste noe eller noen som var viktige for oss, det oppstår ved tap. Om man mister noen man står nær og er veldig glad i, noe dyrebart, er det anerkjent at man opplever sorg. Ved langvarig sykdom og smerte, mister man også noe. Den fremtiden su har sett for deg kan bli borte, og den du har identifisert deg som kan være vanskelig å se. Å miste seg selv er og å miste noe dyrebart- da er det lov å sørge! Sorg er også når ting ikke ble som det skulle blitt. Den har heller ikke ett uttrykk. Det kan være sorg i smilet og latteren, det kan være sorg i mange av hverdagens små glimt. Denne sorgen trenger også å bli sett, hørt og anerkjent. Om vi legger lokk på alt det vonde hva sorgen kan romme av tristhet, tapsfølelse og sinne, vil den kunne vokse og ikke gjøre oss godt, ei heller kroppen vår. VI er hele mennesker som rommer alt vi er, også vonde følelser. Gi deg selv en klem, et stryk på kinnet og aksepter at sånn er det nå. Akkurat nå. Kunsten blir å komme seg et lite skritt videre. Møte sorgen på en litt annen måte hver dag, ikke bli sittende fast. Å gi rom for gleden gir også rom for gleden».
«Leger og behandler apparat er raskt ute med å si at dette må du bare lære deg å leve med, innse realiteten. Men ingen leger fortalte meg at jeg måtte lære å leve med meg på en annen måte enn før. Å ikke lenger være den man tror man er kan være vondt og det må våge å si høyt».
Hvilken del tror du endring og sorg har i livet til våre medlemmer? «Hvilket forhold man har til egen identitet, egen kropp og hvilken man holdning man generelt har til å møte utfordringer i livet vil være svært individuelt. Likevel tenker jeg at mange av våre medlemmer opplever å stå i en livssituasjon hvor ting ikke ble som først tenkt. Leger og behandler apparat er raskt ute med å si at dette må du bare lære deg å leve med, innse realiteten. Men ingen leger fortalte meg at jeg måtte lære å leve med meg på en annen måte enn før. Å ikke lenger være den man tror man er kan være vondt og det må våge å si høyt. Gjennom både tidligere arbeid, foreningsarbeid og som kursleder dukker dette temaet til stadighet opp underveis i samtalene i mye større grad enn jeg hadde antatt. Kanskje er dette noe av det vi går og baler med alene og sjelden setter ord på. Det handler ikke alltid bare om kropp og hvilke deler som ikke virker eller ikke. Det handler om så mye mer. Det handler om meg. Og om deg. Og hvordan jeg trives med meg. Jeg skal faktisk henge sammen med meg selv helt til jeg ikke er mer, og da er det viktig at jeg er min beste venn og viser omsorg».
Hva vil du si til våre lesere som er i en endring- eller sorgprosess nå? «Egenomsorg. Egenomsorg. Egenomsorg. Vær snill mot deg selv, styrk deg selv på kinnet og gi deg en klem. Ta imot og anerkjenne også de tankene du helst ikke vil ha. Nøkkelen er å ta de imot med aksept og anerkjennelse, uten å dømme, uten å putte tanken i bås som god eller dårlig, positiv eller negativ. La den komme, og la den gå igjen. Da kan det hende de banker sjeldnere på døra, og det blir lettere å ta imot de endringene som kommer. For hvordan vil du egentlig at det skal være å være deg? Vi kan ikke endre fortiden, men vi kan gjennom nåtiden gjøre valg som vil påvirke fremtiden vår, da handler det om å gjøre bevisste valg om hva man vil».
«Våg å sette ord på det som er der inne. Finn en god samtalepartner, ikke sitt med alle «monstertanker» alene. Om det er en god venn, en partner, en likeperson eller en profesjonell spiller ikke alltid så stor rolle. Det viktigste er en du stoler på og har tillit til. Men oppsøk hjelp om du trenger det!»
«Og finn frem penn og papir. Få alle tanker og følelser ned og ut. Ved å lese egne ord på papiret kan man se på eget sinn og følelsesliv på en ny måte og å oppdage noe nytt. Først gjennom bevisstgjøring kan endring skje!»
«Pust! Når det snører seg sammen og livet tar deg med storm- pust! Lange dype pust, ned i tærne og ut igjen. Ved middagsbordet, på bussen, på jobb, i badekaret. Pusten har du alltid med deg, kan brukes når som helst og er et av de kraftigste verktøyene du kan gjøre bruk av».
Tusen takk til Grete som har stilt opp i dette intervjuet og som har delt av sin tid og innsikt. Og ikke minst for at hun hver dag deler av tiden sin, ved å være tillitsvalgt hos LKB og NHF. Gyda Nullmeyer, NHF Øst.
