Alle, uavhengig av funksjonsevne, har rett på de samme mulighetene. I virkeligheten møter funksjonshemmede mange fordommer og blir utestengt fra viktige arenaer i samfunnet.
Funksjonshemmedes menneskerettigheter betyr at vi har rett til å gå på nærskolen vår, ta en utdannelse, ha en jobb, ha tilgang til samfunnet og informasjonen rundt oss, og ikke minst ha et sosialt liv og muligheten til å være en god venn, kjæreste eller forelder.
Realiteten er at våre menneskerettigheter ikke beskyttes godt nok. Vi blir hindret i å leve frie liv og delta i samfunnet på lik linje med andre. Samfunnet er ikke universelt utformet, vi møter ofte en holdning om at vi har andre behov enn folk flest, og i Norge har en av tre funksjonshemmede opplevd hatytringer.
FN har kritisert norske myndigheter for alvorlige brudd på funksjonshemmedes menneskerettigheter. De påpeker at det er systematisk diskriminering som skjer.
Nedenfor kan du lese noen eksempler på hvordan menneskerettigheter brytes. Dette er kun en liten andel av diskrimineringen som skjer mot funksjonshemmede i Norge i dag.
En far forteller oss om sønnen sin. Han er en sosial gutt som elsker fotball. Faren ser ofte at barna i nabolaget ringer på hos hverandre, flere av dem er like gamle som sønnen. De leker sammen og samler seg ofte på fotballbanen i nærheten. De ringer sjeldent på hos dem. Faren vet at sønnen egentlig skulle gått i samme klasse som de, men de valgte å sende han på en spesialskole da rektoren mente det ville være enklere for sønnen deres. Nå angrer de, men de orker ikke ta kampen med nærskolen.
Vår siste undersøkelse viste at 80 % av grunnskolene i Norge ikke var tilgjengelige for elever i rullestol. Dette fører til at mange barn blir fratatt retten til å gå på sin nærskole og oppleve det å gå på skolen sammen med barna som bor i nabolaget sitt.
En ung student forteller oss om en ubehagelig hendelse på studiene. Hun trivdes på universitetet og hadde nettopp fått en A på eksamen da hun ble innkalt til et møte med studieveiledere. De startet møtet med å si:
— Vi har snakket med universitetets jurister, og vi er ikke pliktige til å tilrettelegge for deg da du studerer fulltid og ikke deltid.
Møtet hun trodde skulle handle om muligheter og løsninger handlet kun om alt de mente hun ikke ville få til, og alt de ikke ønsket å tilrettelegge. Etter møtet var hun skuffet, i tårer og bekymret for fremtiden sin. Hun hadde mange ambisjoner og ønsket å studere fulltid, men synes det var vanskelig å bli møtt av et lite inkluderende og løsningsorientert miljø.
Andelen funksjonshemmede som tar høyere utdanning er lav i forhold til resten av befolkningen. Vi vet blant annet at kun 36 % av funksjonshemmede fortsetter på studier etter grunnskolen. I befolkningen for øvrig er tallet 73 %.
En ung mann forteller oss at han prøvde å søke på den samme jobben i åtte år. Jobben var på et kundesenter og han hadde både erfaring og utdanning som kvalifiserte han for jobben. Han informerte om at han bruker rullestol, men at det ikke var en hindring for stillingen han søkte på.
Han fikk avslag på avslag, men fortsatte å søke. Etterhvert tok han kontakt med arbeidsgiveren og spurte om han manglet kompetanse for å få jobben. Han manglet ingen kompetanse og arbeidsgiveren ønsket han lykke til videre med jobbsøkingen. Etter noen søknadsrunder til fikk han til slutt klar beskjed om at han ikke kom til å få jobb der, men at de gjerne ville gi han to kinobilletter siden han hadde vært så engasjert.
I dag er kun 43 % av funksjonshemmede i jobb. I befolkningen for øvrig er tallet 74 %. Så mange som 105 000 funksjonshemmede som ønsker å jobbe står utenfor arbeidslivet.
En mor forteller oss om sønnen på 14 år og familiens kamp for at han skal få brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Sønnen trenger at noen er hans armer og bein, og i alle år har moren fulgt han på aktiviteter og til venner. Men nå som han har blitt eldre synes han det er litt flaut å ha med seg moren sin til venner og kjæreste. Moren forstod det godt og ville gjerne gi han muligheten til å ha et sosialt liv på lik linje med andre jevnaldrende. De søkte derfor om BPA til sønnen, men fikk avslag fra kommunen. En ansatt i kommunen hadde sagt at om hun synes det var krevende å ta vare på sønnen, kunne han få plass på en barnebolig.
Mange som har krav på BPA får avslag eller får innvilget for få timer. 70 % av de som har BPA oppgir at de ofte må nedprioritere sosialt liv på grunn av for få tildelte timer. 30 % må nedprioritere grunnleggende behov, som tannpuss og dusjing.
Tove hadde deltatt i en NRK-debatt. Etter sendingen prøvde hun å bestille en taxi for å komme seg til toget, men det var ikke en eneste taxi som hadde plass til rullestolen hennes. Taxiselskapet hadde ingen biler som kunne transportere rullestoler på kveldstid. Tove fikk sitte på med en annen som var med i TV-sendingen, som tilfeldigvis hadde plass til henne og rullestolen i sin bil.
Vel fremme på togstasjonen fant hun toget sitt. Da hun skulle til å gå på toget, viste det seg at ingen av rullestolheisene virket. Selv om det begynte å bli sent, måtte Tove bli igjen på perrongen og vente på neste tog. Denne kvelden ble en kraftig påminnelse om at kollektivtransport fremdeles ikke er for alle. Som funksjonshemmet kan man aldri helt vite når eller om man kommer ombord på bussen, toget, flyet eller i taxien.
I Norge er kun en liten andel av kollektivtilbudet tilgjengelig for alle. For eksempel er kun 10 % av bussholdeplassene langs riksveiene universell utformet, mens kun 8 % av togstasjonene er universelt utformet. I tillegg er kollektivtilbudet som på papiret er tilgjengelig, i realiteten ikke alltid det.
En 20-åring forteller oss at han skulle på konsert med vennegjengen. De hadde gledet seg lenge, og før konserten var de hjemme hos han for å spise pizza og drikke noen øl. Taxien hentet dem, og det var en spent vennegjeng som stod utenfor konserthuset. På vei inn ble han stoppet og fortalt at siden han satt i rullestol var han nødt til å sitte på plassen holdt av til rullestolbrukere, bakerst i salen. På plassen han ble tildelt fikk han derimot ikke lov til å ha med seg kompisene. Der var det kun plass til to rullestolbrukere. Han endte opp med å sitte alene hele konserten og kvelden ble ikke helt den han hadde sett for seg.
Mange teatre, konsertsaler og festivaler i Norge er dårlig utformet for funksjonshemmede. Det er svært vanlig at rullestolbrukere må sitte på et eget adskilt område, hvor vennegjengen eller familien sjeldent har tilgang.
Bakgrunn og fakta om diskriminering
- Vi møter ofte en holdning om at vi har andre behov enn folk flest.
- Vi blir sett på som syke og omsorgstrengende, som brukere og ikke som vanlige borgere i samfunnet, med rettigheter og plikter.
- Lovverket beskytter ikke godt nok mot diskriminering.
- Det er store kommunale forskjeller med tanke på tjenester og tilbud, som f.eks. BPA.
- Vi blir hindret i å leve frie liv og delta på lik linje med andre i utdanning, arbeid, kultur og samfunn.
- Samfunnet er i liten grad universelt utformet.
- 80 % av grunnskolene er ikke tilgjengelige for elever i rullestol.
- 64 % av unge bevegelseshemmede har bare grunnskole, dvs. fullfører ikke videregående skole, mot 27 % i befolkningen for øvrig.
- Mange funksjonshemmede elever og studenter blir møtt med at de ikke trenger utdanning, de som likevel ikke skal ut i jobb.
- 43 % av funksjonshemmede er i jobb, mot 74 % i befolkningen for øvrig.
- 105 000 funksjonshemmede som ønsker jobb står utenfor arbeidslivet.
- Funksjonshemmede jobbsøkere har bare halvparten så stor sjanse til å bli innkalt til jobbintervju, som andre jobbsøkere med nøyaktig like kvalifikasjoner.
- 90 % av privatboligene er ikke tilgjengelig for rullestolbrukere.
- 13 % av offentlige bygg har universelt utformet inngangsparti.
- 10 % av bussholdeplassene langs riksveiene er universell utformet.
- 8 % av togstasjonene er universelt utformet.
- 40 % av funksjonshemmet ungdom var fornøyd med livet, mot 75 % for andre unge.
- 70 % som har BPA oppgir at de må nedprioritere sosialt liv pga. for få tildelte timer.
- 30 % må nedprioritere grunnleggende behov, som dusjing og tannpuss
- 40 % av avslagene kommunene gir om BPA blir omgjort av fylkesmannen.
- 1 av 3 funksjonshemmede har opplevd hatytringer.
- Det er et stort demokratisk underskudd i Norge, hvor knapt en synlig funksjonshemmet er representert i styrende organer.
Dette er alvorlige tall og viser en grov urett og et systematisk utenforskap. Det er diskriminering og betyr at Norge bryter menneskerettighetene overfor en stor gruppe mennesker.
