Les kronikken forbundsleder Tove Linnea Brandvik og leder i NHFU Tamarin Varner har i Klassekampen i dag, 04.02.2020, her:
Regjeringen inviterte i går til toppmøte om inkluderingsdugnaden, samtidig som over 100.000 mennesker med funksjonsnedsettelser står ufrivillig utenfor arbeidslivet. Det skyldes ikke funksjonsnedsettelsen, like lite som at kvinner stod utenfor arbeidslivet for 60 år siden fordi de var kvinner. Det var og er på grunn av diskriminering.
Inkluderingsdugnad høres i utgangspunktet ut som noe positivt. Det er det ikke. Det har vært galt helt fra begynnelsen av. 28. september 2018 skriver nylig avgåtte arbeidsminister Anniken Hauglie i VG. Hun stiller følgende spørsmål til arbeidslivsledere: «Tar du en for laget?». Med dette mener hun at arbeidsgivere skal vise «solidaritet med dem som står utenfor» og ansette funksjonshemmede og de med hull i CV-en. Når du tar en for laget, tar du på deg en byrde for fellesskapet. Det å ansette en person med funksjonsnedsettelse er altså å ta på seg en byrde.
Er det rart at inkluderingsdugnaden feiler? Hvem ønsker å bli ansatt, ikke på grunn av det man kan bidra med, men for at regjeringen og arbeidsgiveren skal kunne sole seg i glansen av å ha inkludert noen? Da blir du redusert fra å være en ressurs til å bli et veldedighetsprosjekt. Menneskesynet og diskrimineringen går hånd i hånd. Ingen ønsker å være målgruppe for en inkluderingsdugnad.
Den forsmedelige retorikken står i stil med de manglende tiltakene. Regjeringen ser ut til å tro at de skal oppnå superresultat med minst mulig innsats. Men det var ikke små tiltakspakker fra NAV som gjorde at kvinnene fikk delta i arbeidslivet. Det var på grunn av gjennomgripende holdningsendringer og klok, helhetlig politikk. Om vi ser på forskningen, tyder alt på at vi har en lang vei å gå. En undersøkelse fra Fafo viser at nordmenn oppfatter funksjonshemmede som snille, men litt dumme. I en undersøkelse som ble gjort i Danmark kom det frem at kun 22 prosent av arbeidsgiverne ville ansatt en rullestolbruker. Resultatet er tydelig: Kun 44 prosent av funksjonshemmede er sysselsatt.
Tiltakene for funksjonshemmedes likestilling kommer med en prislapp. Det skremmer noen. Men når man bruker penger på at flere får komme i jobb, er det ikke annet enn en investering. Vi har barnehager, delt foreldrepermisjon, kvotering i styrer og kvinner kan ta utdannelse på lik linje med menn. Dette kommer alle til gode, selv om det koster penger. Vi gjør det fordi det er en investering, og verdiene det genererer til samfunnet er enorme. Men viktigst av alt gjør vi det fordi det er riktig. Det er riktig at individet, uavhengig av kjønn eller funksjonsevne, får mulighet til å være seg selv og bruke livet slik man selv ønsker.
Ut ifra dette reiser to store spørsmål seg: Dersom man mener at likestilling for kvinner er bra for samfunnet, hvorfor skulle man ikke mene det samme om funksjonshemmede? Og dersom man også er for likestilling for funksjonshemmede, hvorfor skulle man ikke sette inn tiltak slik man har gjort for kvinners rett til arbeidsdeltagelse?
Dersom man mener alvor med at arbeidslivet skal være for alle, og ikke bare nesten alle, trenger vi kunnskap og mot til å gjennomføre strukturelle endringer i norsk arbeidslivspolitikk.
Dette handler om tilgang til utdanning, assistanse, universell utforming og ikke minst holdninger. Klarte vi det for kvinner, klarer vi det også for funksjonshemmede. Og som med kvinner i arbeidslivet, vil funksjonshemmede bidra som alle andre arbeidende hender – med mer kompetanse, mer produksjon og økte skatteinntekter.
Et arbeidsliv for alle åpner opp for nye muligheter. Ikke minst gir det mer frihet til individet. Men det kommer ikke av seg selv. Det er på tide å kaste silkehanskene, Torbjørn Røe Isaksen. Vi har et system å endre.
Leder i Norges Handikapforbund
Tove Linnea Brandvik
Leder i Norges Handikapforbunds Ungdom
Tamarin Varner
