Den avgående regjeringens forslag til statsbudsjett forteller den samme historien som vi har hørt mange ganger før. Vi ser ingen satsinger på reelle likestillingstiltak. Hvis dette budsjettet blir vedtatt, vil diskrimineringen av funksjonshemmede fortsette.
Det går feil vei!
Penger er politikk. Politikk er vilje til å prioritere. I det forslaget til statsbudsjett som ble lagt fram i dag, ser vi at likestilling av funksjonshemmede ikke er viktig for Solberg-regjeringen. I år, igjen, velger regjeringen ikke å satse på å bygge ned diskriminerende barrierer som setter funksjonshemmede på sidelinjen.
Funksjonshemmedes utenforskap i skole, arbeidsliv, i demokratiet og kulturlivet, transport- og boligsektoren etc, er godt dokumentert. Vi vet også at dette utenforskapet skyldes diskriminerende strukturer. Barrierene er menneskeskapt. Det er en politisk oppgave å gjøre noe med det. Diskrimineringen av funksjonshemmede kan bare opphøre hvis politikken om oss blir gjort til en tydelig likestillingspolitikk, med lovverk, penger og tydelige satsinger på likestillingstiltak som virker.
For å komme diskrimineringen til livs, trengs det konkrete tiltak på mange samfunnsarenaer, og en satsing med friske midler gjennom statsbudsjettet. Derfor forventet vi at det ble satset på å bygge ned barrierene for deltakelse. På universell utforming av skolene. På å sørge for at folk har anstendige levekår. På å gjøre funksjonshemmedekonvensjonen (CRPD) til norsk lov. Statsbudsjettet byr ikke på noen av delene. Tvert imot velger regjeringen å kutte i viktige ordninger som skaper trygghet, sikkerhet og deltakelse. Det går i feil retning, og regjeringen velger ikke å gjøre noe med det.
Noen eksempler
Handlingsplanen for universell utforming er nevnt, men bare som en ambisjon uten konkrete mål. Vi ser ingen tidsfrister på universell utforming. Ingen satsinger på tiltak for å realisere målet. Særlig skuffet er vi over at universell utforming av skolene ikke blir satset på i år heller. Veikartet for universell utforming av skolene, med anbefalte tiltak, nevnes ikke med et ord.
Når det gjelder BPA, brukerstyrt personlig assistanse, ser vi få spor etter regjeringens tidligere uttalte ambisjoner om at BPA skal være et likestillingsverktøy. Regjeringen nøyer seg med en vag henvisning til BPA-utvalget, men presenterer ingen satsinger på å sikre at ordningen blir praktisert i tråd med intensjonen og at folk får innfridd sine rettigheter.
Regjeringen viser til inkluderingsdugnaden som sin medisin mot utenforskapet i arbeidslivet. En dugnad som flere ganger har blitt kritisert for å mangle tiltak for å bygge ned barrierene som stenger funksjonshemmede ute fra arbeidslivet, og som har vist seg ikke å ha effekt.
Regjeringen har lagt opp til å redusere potten til aktivitetshjelpemidler med flere titalls millioner. Denne potten har vært altfor liten allerede i mange år. Funksjonshemmede som trenger hjelpemidler til å være aktive og ivareta egen helse og deltakelse, stør i kø. Potten er tom allerede om sommeren hvert eneste år. Regjeringen vil også øke egenandelen på slike hjelpemidler med en tusenlapp, fra 4000 til 5000 kroner. I tillegg blir det foreslått strengere krav til utprøving, for å unngå at hjelpemidlene ikke blir brukt. Som om det var problemet. Det er en håpløs løsning for alle som trenger slike hjelpemidler og et forstemmende dårlig signal å gi. Bare de som har mest fra før, vil ha råd.
800 millioner til å bekjempe frafall i videregående skole, er bra i seg selv, og ville vært et krafttak hvis pengene og innsatsen ble rettet mot den gruppen som faller aller mest utenfor. Vi vet at hele 64 % av alle funksjonshemmede ikke fullfører videregående. Likevel er ikke funksjonshemmede nevnt i denne sammenhengen i det hele tatt.
Det blir ikke likestilling av å si likestilling
Funksjonshemmedes utenforskap håndteres, i dette statsbudsjettet, med små potter og egne tiltak. Særtiltak. I Kulturdepartementets budsjett er funksjonshemmede ikke en gang likestilt med kjønn og seksuell orientering i likestillingskapitlet, men omtales i et kapittel for seg. Rett nok finner vi begrepene likestilling brukt flere ganger i statsbudsjettet. Men det blir ikke likestilling av å si likestilling. Det må satses. Det må bevilges penger. Det trengs lover. Det trengs tiltak som virker. Denne regjeringen er åpenbart ikke villige til å gjøre det som trengs. Vi setter vår lit til den nye regjeringen, og at den innfrir sine løfter.
