Alle må få den samme muligheten til friluftsliv og fysisk aktivitet. Å nekte oss funksjonshemmede støtte til aktivitetshjelpemidler er som å ta turstøvlene fra marka-traverne.
Hvem er vi funksjonshemmede? Vi er borettslagsledere, mødre, bestefedre, studenter, kolleger, uførepensjonister. Vi fisker, «binger» med Netflix-serier, jobber, følger i barnehagen – og vi ønsker å dra på søndagstur med termos og kvikklunsj, plukke sopp, sykle til jobben, utforske nye Marka-stier og delta i idrettsaktiviteter.
Kort fortalt: Vi er helt vanlige og har den samme trenings- og friluftsinteressen som alle andre, samme utferdstrangen, samme gleden og nytten av å være ute og i aktivitet. Det vi kaller folkehelsa, handler også om vårt aktivitetsnivå og at vi holder oss i form.
Det kan virke som regjeringen ikke er klar over dette, siden den hindrer det store flertallet av oss som trenger aktivitetshjelpemidler, i å drive med fysisk aktivitet.
Det skjer på denne måten:
Funksjonshemmede som er over 26 år og som har rett til «stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet», har også rett til aktivitetshjelpemidler. Likevel er det de færreste av oss som får det, fordi regjeringen har satt av for lite penger. Faktisk var potten så liten i år at den gikk tom i februar.
Aktivitetshjelpemidler er også en statlig finansiert rettighet gjennom Folketrygden, akkurat som for eksempel barnetrygd og sykepenger. Forskjellen er måten rettigheten er finansiert. Barnetrygd, sykepenger og hjelpemidler utenom aktivitetshjelpemidler til funksjonshemmede over 26 år – alt dette får alle som har krav på det. Når det gjelder aktivitetshjelpemidler til funksjonshemmede over 26 år, er det en fast ramme som styrer bevilgningene og ikke enkeltpersonenes behov.
Dermed blir retten til aktivitetshjelpemidler en rettighet bare på papiret for de aller fleste, selv om de oppfyller kriteriene. Vi har denne rettigheten for å sikre at alle får den samme muligheten til å nyte friluftslivet og holde seg i form.
Tenker du nå at vi ber om støtte til friluftsutstyr og treningsutstyr som er kostbart for alle uansett? Funksjonshemmede må fremdeles betale egenandel på aktivitetshjelpemidlene. Vi har dessuten ikke muligheten til å handle brukt på Finn.no eller på loppemarked for å spare penger, slik andre kan når de trenger en sykkel eller skiutstyr.
Når regjeringen nok en gang presenterer et statsbudsjett som begrenser retten til aktivitetshjelpemidler, står det i kontrast til formuleringene både i regjeringserklæringen og i programmene til regjeringspartiene:
«Satsing på friluftsliv er blant våre viktigste tiltak for god folkehelse», skriver Arbeiderpartiet, som vil legge til rette for universell tilgjengelighet til turveier og friluftsopplevelser.
Også Senterpartiet vil at flest mulig skal ha mulighet til friluftsliv.
I Hurdalsplattformen leser vi: «Satsing på friluftsliv er eit viktig tiltak for god folkehelse, og desse opplevingane må gjerast tilgjengelege òg for dei som treng tilrettelegging.»
Hva slags friluftsliv hadde det blitt hvis for eksempel sportsbutikkene gikk tomme for både ski og sykler i februar og ikke fikk inn nytt utstyr før neste år? Eller hvis alle sykkelverksteder var stengt fra juli til desember?
Funksjonshemmede må, som alle andre, få muligheten til å se snødrysset fra grankvistene i lav januarsol på «appelsinhaugen». Funksjonshemmede må få muligheten til å ta med familien på sykkeltur en søndags formiddag. Det finnes ikke argumenter for å hindre det. Derfor krever vi overslagsbevilgning til aktivitetshjelpemidler. Det betyr at alle som har rett til aktivitetshjelpemidler, får det, og vi får fysisk aktivitet, friluftsliv og folkehelse for folk flest.
Les mer her:
Regjeringen hindrer funksjonshemmede i å være aktive (lenke)
