Da er høsten her og med den skolestart og alt som hører med; som sommerfugler i magen. For noen kan de bli i overkant mange.
“Det som er en selvfølge for foreldre med skolebarn, er ikke en selvfølge for oss. Første klasse er ferdig. Jeg lurer ikke på hvem som blir mitt barns lærer i andre klasse. Jeg lurer på om han får lærer. Jeg lurer ikke på om han får venner. Jeg lurer på om han får leke med noen i det hele tatt». Sitatet er fra Reidun Risøy Heyerdal i Handikappedes Barns Foreldreforening.
Hvordan er det å være et barn med funksjonsnedsettelser i Osloskolen? Og hvordan oppleves det for foreldrene? Vi vet at erfaringene varierer, fra skole til skole og elev til elev. Og det i seg selv sier noe om hvor skoen trykker: Det er for store variasjoner, i både lykketreff og uheldige erfaringer fra skolereisen.
Rettigheter versus virkelighet
Opplæringsloven § 2-1 sier at elever i grunnskolen har rett til å gå på den skolen som ligger nærmest hjemmet eller den skolen i nærmiljøet som de hører til. Elever med funksjonsnedsettelser har rett til tilpasset undervisning i sitt nærmiljø.
Det er ikke nødvendigvis slik at alle barn med funksjonsnedsettelser ønsker å gå på nærskolen sin. Valgfrihet er det viktige her. At det er mulig for familier å velge det som passer barnet og omstendighetene best. Og det kan være nærskolen for noen, spesialskole for andre, eller en kombinasjon av disse. Det viktige er at uavhengig av hvor man går på skole, så har eleven rett på tilpasset undervisning ved den skolen man hører til.
I 2017 bestilte Barne- og familiedepartementet en offentlig utredning på temaet. Her fant de blant annet at «elever med utviklingshemming ofte får et dårligere skoletilbud. De blir oftere undervist av ufaglærte, og undervisningen bærer preg av mangelfull struktur. Dette kan ikke ses på som noe annet enn diskriminerende.» (NOU 2017)
Å dele erfaringer
Nå ved skolestart har NHF Oslo etterspurt erfaringer fra foreldre om skoleløpet med et funksjonshemmet barn. Det er ikke vanskelig å få historier som går tilbake i tid. Men mange vegrer seg for å dele hvordan de opplever det her og nå. En mor sier:
«Vi har ikke hatt den beste starten på skolelivet, hverken i planleggingsfasen eller når skolen var i gang. Det har tatt mange år og utallige kamper før vi nå føler vi har en skjør balanse. Jeg ønsker ikke å gjøre noe som kan endre på denne skjøre balansen, så jeg ønsker ikke å stå frem med navn eller noe som kan identifisere skole/elev. Dessverre har de fleste jeg kjenner det på samme måte og forsøker så godt de kan å ikke gjøre noe som kan fyre opp under et vanskelig samarbeid mellom skole og hjem.»
Det er ille at man må trå forsiktig for å beholde noe man har krav på. Det er ille at systemer, strukturer og relasjoner er så skjøre og tilfeldige at det går ut over barns rettigheter og skolegang.
Grad av tilrettelegging i tidlige skoleår får store konsekvenser for videre skolegang – og liv. Her taler tallene for seg selv:
- 64 prosent med funksjonsnedsettelser fullfører ikke videregående skole, mot 14 prosent i befolkningen ellers.
- Bare drøyt 40 prosent av alle funksjonshemmede er i jobb. Over 100 000 står ufrivillig utenfor arbeidslivet.
Altfor mange unge med funksjonsnedsettelser møter systemer som ikke har tro på deres muligheter, og de får uføretrygd i 18-års gave. I sum handler det om menneskesyn, likestilling, livskvalitet og samfunnsøkonomi.
Status – bygninger og holdninger
Vi har vært i kontakt med Undervisningsbygg og etterspurt status på antall universelt utformede skoler i Oslo. De er på saken og har lovet en oversikt i løpet av september. Dette vil gi en oversikt over fysiske hindre og grad av tilrettelegging i byggverk, men det vanskeligste gjenstår fortsatt: Å få en oversikt over menneskers holdninger. Arbeidet forsetter!
Relaterte saker:
