Thorvald Meyers gate på Grünerløkka ble anlagt mot slutten av 1800-tallet av en av datidens mest bemidlede Oslo-borgere, handelsmannen Thorvald Meyer. Siden den gang har gaten vært regnet som en hovedgate i bydelen.
Gaten gikk gjennom en totalrenovering fra februar 2019 til oktober 2020. Under oppgraderingen har det blitt nedprioritert plass til bilen for å gjøre plass til mennesker og det som gjør byen mer trivelig.
– Oppgraderingen har vært viktig for å ta vare på byens historie og samtidig tilpasse den fremtidens løsninger. Vi har fått en flott ny gate som er oppgradert og spesielt tilrettelagt for trikk og fotgjengere, sa byråd for miljø og samferdsel, Lan Marie Berg, under åpningen av gaten.
Denne uken møttes Ingrid Njerve og tilgjengelighetsrådgiver Elin Vang Kristiansen fra NHF Oslo for å teste ut tilgjengeligheten i nye Thorvald Meyers gate.
Vi starter ved Paulus kirke. Døren er åpen og for så vidt både vid og bred. Elin Vang Kristiansen påpeker at det er laget en akse fra parken og mot kirken, og det kan oppleves velkomment og åpent. Det vi imidlertid ser er et parti med brostein som er lagt hele veien rundt kirken, og som må forseres for å komme inn i kirken.
Brostein (kalt storgatestein på fagspråket) blir i det hele tatt gjennomgangstemaet for befaringen på Grünerløkka fordi det er valgt som dekke i hele Thorvalds Meyersgate. Bymiljøetatens samarbeid med byantikvaren har resultert i at strekningen har fått brostein som skal gjenspeile bymiljø fra annen halvdel av 1800-tallet.
Tanken om å gjenbruke gammel brostein er for så vidt god, og det er uten tvil vakkert, men det er en grunn til at man sluttet å bruke brostein da asfalten kom, sier Vang Kristiansen og fortsetter: – Det er merkelig at dette er valgt som dekke når mennesker i bymiljøet har vært et fokus i prosjektet.
Det er spesielt problematisk at brosteinene også er brukt som dekke i fotgjengerfeltene, og disse brosteinene er i tillegg enda grovere, ujevne og vanskelig å komme over i rullestol, påpeker Ingrid Njerve. Hun stopper opp og viser alle nivåforskjellene hun må forsere over fotgjengerfeltet: Fire typer underlag og nivåforskjeller i løpet av ett fotgjengerfelt. Farefeltet er viktig for blinde og svaksynte og er et enkelt offer av hensyn til de blinde, mener Njerve. Men farefeltene burde ikke være skråstilte, skyter Vang Kristiansen inn – det hadde vært bedre om de lå på flaten og ikke hellet mot veien.
Hellene på fortauene er greie og er et bedre dekke enn brosteinene. Men som tilgjengelighetsrådgiveren sier; – fortauene skal fungere som en trafikkåre og bør være helt uten humper og terskler. For hvert et lite hinder må mennesker i rullestol tilpasse farten. I tillegg fører hver en kant og overgang til lydforurensning i bymiljøet.
Neste og siste stopp er ved en av inngangene til Birkelunden. Parken ligger innbydende foran oss og med flere stier inn, og vi kan se gangveier med asfaltbelegg inne i parken. Men igjen stopper vi automatisk opp foran ett bredt felt med brostein. Hvordan skal blinde finne fram her? Her er det ingen leding. Steinen som er brukt er veldig ujevn med store gliper, og ville fungert bedre på er område hvor man ønsker at ingen skal ferdes. – Var det ikke meningen å ønske velkommen inn? spør Vang Kristiansen retorisk. Ingrid tester inngangspartiet fra rullestolen og erfarer at partiet med brostein må krysses diagonalt
– Her må du holde tungen rett i munnen. Du bør ikke ha det travelt med å rekke bussen, for å si det slik, avslutter hun
De fleste er enige om at det har blitt fint i Thorvald Meyers gate. Men vi spør: Hva er godt nok? Og for hvem skal det være godt nok? Kjære Bymiljøetat og byantikvar: Vi deltar gjerne med innspill og erfaringer i fremtidige prosjekter, i en tidlig fase.
Tekst og foto: Ellen Anker Storset
