Når altfor få vet om sine rettigheter, og når klageprosessen er så tungvint, eksisterer retten kun på papiret.
Etter ti år med helhetlig diskrimineringsvern skal Likestillings- og diskrimineringsombudet utarbeide en rapport som skal bidra med å påvirke forbedringer av lovverket. Ombudet ønsket seg mer kunnskap om våre erfaringer, og sammen med NHFU har vi sendt inn et innspill med vår evaluering av likestillings- og diskrimineringsloven.
I evalueringen går vi gjennom de punktene vi mener bidrar til at loven ikke gir oss likestilling og dermed ikke fungerer etter sin hensikt. Vi påpeker også at et lovverk som gir rettigheter er positivt. Utfordringen er at rettighetene hverken er kjent eller blir brukt. Da forsvinner hensikten med loven.
Punktene vi mener svekker likestillings- og diskrimineringsloven er:
Uforholdsmessig byrde
Plikt til universell utforming, og plikt til å sikre egnet individuell tilrettelegging svekkes når plikten kun gjelder for tilrettelegging som ikke utgjør en uforholdsmessig byrde. Særlig da vi opplever at terskelen for å påberope seg uforholdsmessig byrde er lav. Dagens praksis beskytter oss ikke mot diskriminering, men samfunnet fra å måtte bruke penger på universell utforming og likestilling.
Aktivitets- og redegjørelsesplikten
Aktivitets- og redegjørelsesplikten (ARP) er ett av de viktigste virkemidlene vi har for å hindre diskriminering og for å fremme likestilling i arbeidslivet. Vi erfarer imidlertid at arbeidsgivere som ikke tilrettelegger for funksjonshemmede medarbeidere slipper konsekvenser.
Andre hensyn trumfer retten til likestilling
Rettighetene i likestillings- og diskrimineringsloven er mindre tilgjengelige for oss når andre lovverk har forrang. Medlemmene våre opplever ofte å få avslag på klager med begrunnelse i sikkerhet, for eksempel i saker om offentlig transport. Resultatet er at vi ikke kan benytte oss av tog og buss på lik linje med alle andre.
Vern av bygg er et annet hensyn som settes over retten til likestilling. Vi er kritiske til at det skal være lov å diskriminere i en bygning med en funksjon eller tjeneste rettet mot publikum.
Likestillings- og diskrimineringsloven fortjener langt høyere juridisk status enn det den har i dag.
Kommunale forskjeller og ulikhet for loven
Medlemmene våre opplever store kommunale forskjeller. Vi ser at kommunal frihet og mangel på statlig styring fører til diskriminering på systemnivå. Dette kom også frem i rapporten fra norgesbesøket til FNs spesialrapportør Catalina Devandas i oktober i fjor.
Les mer: FN-rapport om menneskerettighetssituasjonen for funksjonshemmede i Norge (nhf.no).
Klageprosessen
Loven, slik den er i dag, har liten effekt når det kommer til å styrke funksjonshemmedes likestilling. Vi ser at loven ikke blir brukt. Individklageretten oppleves som belastende, tungvint og byråkratisk.
Vi ønsker at ombudet bruker rollen sin mer aktivt for å veilede både arbeidsgivere og andre. Blant annet ved å tilby mer informasjon og hjelp til folk som utsettes for diskriminering. Når altfor for få vet om sine rettigheter, og når prosessen er så tungvint, eksisterer retten kun på papiret.
Tilgang til varer og tjenester
Loven sikrer oss ikke liketilt adgang til varer og tjenester. Det er fritt frem for virksomheter å tilby tjenester som ikke kan brukes av alle. Eksempler på dette er vanlige tjenester som hoteller, butikker, restauranter, busser og tog.
Ombudet setter følgende spørsmål opp som eksempel på en problemstilling vi kan svare på:
Hva er de viktigste problemstillingene framover for å oppnå likestilling for funksjonshemmede?
Vårt tydeligste svar på dette spørsmålet er at CRPD må inkorporeres i norsk lov. Tilleggsprotokollen må også signeres og ratifiseres for å sikre individklageretten. For at vi skal få et likestilt samfunn er det behov for strukturelle endringer. Inkorporeringen av CRPD ville vært det viktigste bidraget til dette.
Les innspillet til Likestillings- og diskrimineringsombudet i sin helhet her (pdf).
