Nå har jeg jobbet i Norges Handikapforbund i 1 år, og jeg kan ikke si annet enn at jeg er både fortvilet, oppgitt og forbanna.
Fortvilet over hvor dårlig samfunnet er tilrettelagt for et mangfold. De færreste mener at noen mennesker er mindre verdt, men likevel er det en stor gruppe som stenges ute fra fellesskapet fordi omgivelsene ikke er lagt til rette for et mangfold. Hvis man ikke er villig til å gi alle mennesker de samme rettighetene og mulighetene, kan man egentlig da skryte på seg at alle mennesker har samme verdi?
Likeverd uten likestilling har jo virkelig ingen verdi!
Hele 80% av norske skoler er ikke tilgjengelig for alle. Daglig så stenges mennesker med funksjonsnedsettelser ute i mangel på assistanse og gode hjelpeordninger. Ofte er det hvilken kommuner du bor i som avgjør hvilket liv du får.
Dette er hverdagen for veldig mange, men svært få protesterer og gjør noe med det. Hvor mange ville ikke satt foten ned og endret både lover og gått i tog i protest om for eksempel homofile eller innvandrere ikke fikk lov å gå på nærskolen sin eller legge seg når de selv ønsker.
Jeg er oppgitt over de dårlige holdningene og den uvitenheten som finnes der ute. Hvorfor forventes det automatisk mindre av mennesker med en funksjonsnedsettelse? I mange tilfeller forventes det ikke at vi skal jobbe, studere eller ha et sosialt liv. Det virker nesten som at det kun forventes at funksjonshemmede skal sitte hjemme å se på at alle andre deltar i samfunnet og tar avgjørelser for dem.
Og ironisk nok så blir man ofte møtt med at man forventer for mye, eller at behovene er spesielle.
Er det egentlig så spesielt å ha behov for dusj, fellesskap og et sosialt liv, og er det egentlig for mye å forvente at man skal jobbe, studere og bidra i fellesskapet?
Jeg trodde alle mennesker hadde omtrent ganske samme behov, men at det fantes ulike og spesielle løsninger. Hvis man er enig i at behovene er omtrent det samme hos alle, så må man slutte å gjøre barna spesielle ved å si de har spesielle behov. Det er løsningen som er spesiell, ikke barnet. Det er heller ikke forventingene våre som er for store, men holdningene rundt oss som er for dårlige.
Så er jeg forbanna.
I dag stemmer Stortinget over om FN-konvensjonen for funksjonshemmede skal inkorporeres i norsk lov. Siden alle politikerne skryter av at de ønsker et mangfold, og at alle mennesker er like mye verdt, så skulle man jo tro at dette ble enstemmig vedtatt og sett på som en selvfølge. Slik er det ikke. Flertallet i Stortinget stemmer imot!
Ikke nok med det, Norge møter i disse dager i FN for å svare på hvordan de forholder seg til menneskerettigheter for funksjonshemmede.
Komiteen er sjokkert over at Norge ikke tar innover seg at vi er mennesker på samme nivå som alle andre i samfunnet. Norge ser på funksjonshemmede som passive mottakere, beskriver oss som pasienter og tjenestemottakere.
Dette skjer på samme tid som politikerne «krangler» om hvem som ønsker mest mangfold i samfunnet. Hvis politikerne mener alvor med at de ønsker et mangfold så må alle mennesker gis de samme muligheter. Det betyr at funksjonshemmede selvsagt skal ha de samme rettighetene og pliktene som andre, at lover som diskrimineres må avskaffes, og at FN konvensjonen for funksjonshemmede selvfølgelig skal inkorporeres i norsk lov.
Inntil det skjer så tror jeg politikerne og andre må slutte å skryte av at de ser på alle mennesker som like verdifulle. Det hjelper lite med ord, når man ikke handler og endrer samfunnet.
