Det eneste vi forventer er å kunne leve et helt vanlig liv. Nå har politkerne mulighet til å gjøre noe med de dårlige holdningene som eksisterer i kommunen.
Nylig la forvaltningsrevisjonen frem en rapport om brukerstyrt personlig assistanse (BPA) i Kristiansand kommune.
Funnene i rapporten er ikke overraskende for oss, men likevel er de bekymringsfulle.
Mer bekymringsfullt enn selve funnene var en av kommentarene til helse og sosialdirektøren i Kristiansand kommune. Hun sa nemlig: «Mange har hatt høye forventinger til BPA som det ikke er mulig for oss å innfri». Det er fristende å tenke at dette er ansvarsfraskrivelse, dårlige holdninger eller en kombinasjon. Men faktisk så er det nok bare et forsøk på å forsvare et system politikerne har bestemt at administrasjonen skal forvalte. Politikerne har derfor et stort ansvar foran seg med å endre holdninger, og for å lykkes med det må man handle.
Så kjære politikere.
Det foregår en stor diskriminering der ute. Det bor faktisk folk i Kristiansand kommune som ikke kan delta på et politisk møte fordi BPA timene må brukes på helt grunnleggende behov slik som å pusse tennene. Det bor folk i kommunen som deltar på sosiale sammenkomster sammen med jevngamle venner, men hvor en av de må dra hjem allerede klokken 21:00. Hvorfor? Fordi vedkommende har praktisk bistand i hjemmet, ikke BPA. Det passer best for hjemmetjenesten at vedkommende legger seg klokken 21:00, selv om de andre vennene legger seg klokken 02:00 fordi det er det som passer for dem.
Det bor folk i Kristiansand kommune som så gjerne skulle tatt seg en tur på Sørlandssenteret en lørdags formiddag, men som må holde seg hjemme i frykt for å bruke opp de tildelte BPA timene. Eller enda verre: Det bor folk i Kristiansand kommune som verken har nettverk eller BPA og som ikke får handlet inn mat.
En BPA skal være armene til amputerte, beina til lamme og øyene til blinde. Det skal være et frigjøringsverktøy som skal sikre likestilling og deltakelse.
Kommunen er opptatt av likebehandlingsprinsippet, derfor sidestiller man BPA og praktisk bistand i hjemmet. Vi forstår at likebehandling skal bidra til rettferdighet, men rettferdig for hvem? Å behandle alle likt fører sjeldent til rettferdighet.
La meg ta et eksempel. Ei dame på 80 år som begrenses av sykdom trenger hjelp til helt grunnleggende behov i hjemmet. En frisk mann på 25 år uten bein trenger også hjelp i hjemmet til helt grunnleggende behov, men han trenger også hjelp til andre behov som en frisk 25-åring har. Det være seg å studere, dra på fritidsaktiviteter eller drive med en hobby. Men så lenge 25 åringen ikke har BPA så isoleres han og stenges ute fra samfunnet. Det er lik behandling, men er den rettferdig? Brukerstyrt betyr at man selv bestemmer når, hvor, hvordan og av hvem. Praktisk bistand i hjemmet er noe annet.
Så kjære politikere.
Dere er kjent med at landet har fått en ny regjering. Faktisk styres nå Norge av de samme partiene som styrer Kristiansand kommune. Noe som virkelig var bra i regjeringsplattformen er at man vil ta BPA ut av helseordningen, og inn under likestilling der den hører hjemme. Vi har lenge jobbet for en slik endring, og er glade for at regjeringen har tatt dette på alvor.
Så er spørsmålet: Hva gjør politikerne i Kristiansand nå? Kommer man med bortforklaringer om at man må vente til regjeringen kommer med midler og føringer? Eller griper man muligheten man har nå og tar BPA ut fra helse i Kristiansand? Gjør man det, så trenger man ikke lengre sidestille BPA og praktisk bistand i hjemmet, og enda bedre: Helse og sosialdirektøren slipper å være bekymret for forventingene knyttet til BPA.
Som en pensjonert politiker så vet jeg veldig godt at dette vil koste penger, og at det handler om prioriteringer. Det som er så flott med lokale politikere er jo nettopp det at man har et lokalt handlingsrom, og frihet til å prioritere. Kanskje en slik prioritering som vil gi BPA et løft finner sted allerede i revidert budsjett?
Det er nemlig slik, kjære politikere: Det er faktisk ikke forventingene våre som er høye. Det eneste vi forventer er at alle skal kunne leve et normalt og vanlig liv. Vi har en ny regjering som har løftet kampen mot sorteringssamfunnet høyt. Det er en kamp vi også kjemper. Men, hvis man mener alvor med at man ikke vil skape et sorteringssamfunn så har man en stor jobb med å sørge for at man ikke blir sortert ut av samfunnet så snart man er født.
Nå ligger rapporten der, den er et godt utgangspunkt for å skape en enda bedre tjeneste i Kristiansand kommune.
I rapporten står det at andre kommuner ser til Kristiansand fordi Kristiansand har en nøktern BPA tildeling som andre kommuner vil kopiere. Akkurat det bør ikke politikerne være stolte av.
Det jeg derimot har registrert at politikerne er stolte av, hvert fall de som sitter i posisjon, er at Norge styres av de samme partiene som det Kristiansand gjør. Da kan det jo tenkes at Kristiansand vil være først ute med å få BPA inn under likestilling for å vise at intensjonene og verdiene i regjeringserklæringen ikke bare er ord, men at man gjør ord om til handling, og dermed er med på å endre holdninger. Da kan man med stolthet si «Look to Kristiansand»
Celina Hagen
Kontorleder i Norges Handikapforbund
