Når det er hvilken kommune du bor i som avgjør om du får leve et fritt og selvstendig liv, forstår alle at noe er riv ruskende galt.
Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er en ordning som er ment å gi folk som har et assistansebehov de samme mulighetene til å bidra og til å delta på lik linje med alle andre. Slik det er i dag, er det store forskjeller mellom kommunene, og mange må kanskje flytte for å kunne leve et selvstendig liv.
Allerede tidlig på nittitallet besluttet myndighetene at BPA skal forstås som et likestillingsverktøy, ikke en helsetjeneste. Problemet er at mange av kommunene ikke forstår dette skillet. Mennesker som har et assistansebehov trenger praktisk bistand for å kunne gjøre hverdagslige ting. Kle på seg om morgenen, gå på jobb, delta i frivillighet, gå på kafé med venner. Små og store ting som utgjør selve livet. Uten BPA, eller med for få innvilgede BPA-timer, blir innbyggere forvist til en isolert og passiv hjemmetilværelse. Du kan bruke stemmeseddelen din 9. september til å endre dette i din kommune.
Det er nemlig kommunene som styrer BPA-ordningen. Det betyr at BPA-tilbudet varierer fra sted til sted. Når man har en funksjonsnedsettelse er det et sjansespill avhengig av hvilken kommune man bor i. Noen i forvaltningen forstår BPA, andre har ikke peiling. Altfor mange kommuner tror at BPA er en helsetjeneste. Det betyr at man bare får assistanse til det mest basale – de samme tjenestene som hjemmehjelpen tilbyr. Men BPA er ikke hjemmehjelp. Det er frihet til å gjøre hva man vil i og utenfor hjemmet. Mange kommuner praktiserer kommunearrest. Tenk om det var du som hadde et assistansebehov, og tenk om kommunen du bor i satt en rekke krav eller ikke tillater at du reiser utenfor kommunen din med assistent. Dersom du har et assistansebehov betyr det i realiteten at du aldri får forlate kommunen din. Hvordan er dette der du bor?
Vår medlemsundersøkelse om BPA fra 2017, «Likestilling i revers?» er urovekkende lesning. 36 % av de spurte får ikke tilstrekkelig assistansetimer til å dekke sitt behov. 30 % må nedprioritere grunnleggende behov som tannpuss og dusjing. Hele 70 % må nedprioritere sosialt liv og fritid. Det mest urovekkende er at dette gjelder for 100 % av de under 18 år. Våre ungdommer blir forvist til et liv i isolasjon og utestengelse. Det er uakseptabelt og kan ikke tolereres. Dine kommunepolitikere bestemmer – du bestemmer hvem de skal være.
Derfor er vår oppfordring klar. Bruk stemmeretten din 9. september og gi den til noen som vil styrke BPA-tilbudet der du bor. Vær med å stem frem et samfunn som heier på frihet, selvstendighet og inkludering. Eller sagt med andre ord: Ikke stem på noen som stenger andre ute!
Denne teksten er et leserinnlegg vi har skrevet i tilknytning til valget 2019. Vi har også laget mye annet materiell for å sette sakene våre på politikernes agenda i forbindelse med valget.
