Å gå på date, å høre poden spille stadig renere toner i skolekorpset, å dumpe daten når det blir kleint, å føle at loppemarked-vakta tar skrekkelig lang tid – det er en del av selve livet, det livet som vi også helst vil leve.
Vi funksjonshemmede vil leve helt vanlige liv, fordi vi er helt vanlige mennesker. Så enkelt er det, og dessverre også så vanskelig. Det er vanskelig fordi både holdninger og hindringer i samfunnet gjør at vi må kjempe for det som andre tar for gitt:
Alle skal kunne bo sette seg der de vil. I praksis velger vi å bo der det passer ut fra økonomi, familiesituasjon og hvor man får jobb. Funksjonshemmedes valgmulighet begrenser seg enda mer, fordi ikke alle boliger er tilgjengelige og ikke alle kommuner forvalter tjenester for funksjonshemmede likt. Vi risikerer å forlate en kommune hvor vi hadde nok assistanse til å være i jobb og i full aktivitet, og komme til en kommune hvor vi bare får hjemmetjenester.
Alle skal kunne delta i samfunnet. Vi skal selv kunne velge om vi skal leve tilbaketrukket eller være utadvendte, om vi skal gå på date eller dugnad. Trenger vi assistanse i hverdagen, er det ikke sikkert kommunen vil la oss styre assistansen selv og velge når og hvor vi skal assisteres. Restaurant-date på kvelden blir vanskelig hvis en kommunestyrt turnus bestemmer at du skal legges klokka ni.
Uten å styre assistansen selv er det heller ikke mulig å stille opp på barnas korpsøvinger og fotballtreninger, eller å være en dugnadsressurs å regne med.
Alle barn skal kunne gå på skole der de bor. Hvis nærskolen din ikke er tilrettelagt, eller hvis myndighetene har bestemt at mennesker med din funksjonsnedsettelse bør samles på ett sted, blir du ikke en del av gjengen i nabolaget, fordi du går på en annen skole enn nabobarna.
Som barn vil vi leke med de andre barna i nabolaget og gå på den samme skolen. Vi vil velge hva vi skal bli, få oss jobb, holde på med det vi liker. Vi vil velge hvor vi skal bo, hvem vi eventuelt skal bo sammen med og, hvis vi velger å få barn, oppdra og følge opp barna våre slik andre foreldre gjør. Vi vil ha samme mulighet som alle andre til å si hva vi mener, engasjere oss i politikken eller la være.
Alt dette er rettigheter som alle mennesker har. For å sikre at også funksjonshemmede får oppfylt disse rettighetene, har FN skrevet en egen konvensjon for funksjonshemmedes rettigheter, CRPD. FN har også gjort 3. desember til dagen for funksjonshemmedes rettigheter, og vi bruker denne dagen til å kreve at norsk lov må bygge på våre grunnleggende rettigheter. Får å oppnå det må funksjonshemmedes FN-konvensjon få samme status i lovverket som barnekonvensjonen og kvinnekonvensjonen.
Det handler om å gi alle mennesker det samme settet av rettigheter og plikter i samfunnet, fordi alle mennesker har de samme forventningene til samfunnet – og til livet:
Vi dater dem vi vil, til vi finner den rette. Vi følger barn på fritidsaktiviteter og deltar på dugnader.
Slik blir vi likestilte samfunnsborgere og bidragsytere. Nettopp det står 3. desember for. Regn med oss!
Her kan du lese mer om funksjonshemmedes rettigheter og om FNs funksjonshemmedekonvensjon:
NHF viser støtte for CRPD-forslag på Stortinget (lenke)
Funksjonshemmedekonvensjonen på 1-2-3 (lenke)
Norges fremste menneskerettsmiljøer ber regjeringen inkorporere CRPD (lenke)
