Nedenfor finner du verktøy som er nyttig å bruke i vårt påvirkningsarbeid for likestilling og et universelt utformet samfunn. Trykk deg inn på de forskjellige temaene for å lese mer.
Alle barn har rett til å gå på nærskolen.
Skoleanleggene er samfunnsarenaer hvor mange viktige aktiviteter finner sted. Her foregår undervisning og læring både på dagtid og kveldstid. Byggene inneholder arbeidsplasser av forskjellig karakter. Nærmiljøene benytter skolene til ulike idretts- og kulturaktiviteter både på kveldstid og i helger. Skolene fungerer også i stor utstrekning som valglokaler. Nasjonale mål om likestilling og full deltakelse for alle betinger at skolene er tilgjengelige og brukbare for alle skolekretsens innbyggere.
Likestilling forutsetter at alle har tilgang til – og kan bruke alle deler av bygget, uten hjelp av andre. Alle skoler må derfor være universelt utformet.
En skole for alle: Alle barn har rett til å gå på nærskolen sin. For å nå nasjonale mål om likestilling og full deltakelse må skolene være tilgjengelige og brukbare for alle.
Funksjonshemmedekonvensjonen (CRPD)
Funksjonshemmedekonvensjonen slår fast at funksjonshemmede barn skal ha tilgang til alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter på lik linje med andre barn. Denne retten innebærer tilgang til inkluderende utdanning i barnas nærmiljø. Opplæringsloven sier at alle barn og unge har rett til å gå på nærskolen sin. Plan- og bygningsloven har universell utforming i sitt formål.
Antallet skoler som ikke er universelt utformet er høyt. En kartlegging av tilgjengeligheten for bevegelseshemmede i 2013, viste at 80 % av grunnskolene hadde vesentlige fysiske hindringer (NHF/forskningsstiftelsen IRIS, 2013).
Se Bufdir sine nettsider for tall fra ulike undersøkelser.
Veikart. Universelt utformet nærskole 2030.
Bufdir lanserte i 2018 «Veikart. Universelt utformet nærskole 2030.» Veikartet er en oppskrift på hvordan regjeringen kan sikre at alle skoler blir universelt utformet. Tiltakene er framdriftsplan, tidsfrister, penger, forskrift og kompetanse i kommunene og nasjonalt.
Oslo Economics har sammen med Vista Utredning gjort en samfunnsøkonomisk analyse av Veikartet. Rapporten viser at realisering av Veikartet vil lønne seg for samfunnet.
Hurdalsplattformen: Veikartet skal gjennomføres.
I Hurdalsplattformen fronter regjeringen en fellesskole der alle elever mestrer og trives. Regjeringen sier at det er viktig for fellesskapet at barn og unge med ulik bakgrunn lærer sammen i skolen. Dette bygger ned forskjeller og opp tilliten vi har til hverandre. Alle barn skal kunne gå på skole sammen med barn fra nærmiljøet. Regjeringen vil gjennomføre «Veikart for universelt utformet nærskole» innen 2030.
NHF mener at:
- Alle elever skal ha reell rett til å gå på skolen i sitt nærmiljø.
- Alle elever skal ha tilhørighet i ordinær klasse og få undervisning tilpasset behovet.
- Regjeringen må realisere «Veikart. Universelt utformet nærskole 2030» NÅ!
Eksempel 1
Skolen har 2 etasjer, med en heis sentralt plassert. Fra hvert klasseareal er det garderobe og trapp ned til skolegården. Mens de fleste elever bruker trappa i friminuttene, må den som er avhengig av heis gå en lengere sløyfe gjennom skolebygget for å bruke heisen. Dette er innenfor byggereglene i Teknisk forskrift, men ikke universell utforming basert på prinsippene om likestilling.
I praksis betyr dette at barn som må bruke heisen kommer senere ut i skolegården og møter opp etter leken og den sosiale interaksjonen har startet, både i skolegård og garderobe. I tillegg må man dra litt før for å rekke timen. Når dette skjer hver eneste dag gjennom skoleåret, gir det disse elevene en helt annen forutsetning til deltakelse og sosialt samspill med de andre.
Et klassisk svar på denne problemstillingen vil være å si at skoleklasser med funksjonshemmede elever skal plasseres i 1. etasje. Men alle som har gått på barneskole vet at det er mye identifisering i hvilke arealer man er. Ute har gjerne de største barna egne soner ute hvor de yngre ikke får være.
Et eksempel på dette fra virkeligheten, er en skole som hadde en paviljong for det eldste trinnet, mens øvrige trinn brukte hovedbygget. Paviljongen var ikke tilrettelagt funksjonshemmede. Et klassetrinn med en elev i rullestol gikk skoleløpet som vanlig, men da de nådde øverste klassetrinn, ble det bestemt at dette trinnet ikke skulle på paviljongen, men fortsette i hovedbygget. Eleven i rullestol, ble raskt pekt ut som årsak til at elevene ikke fikk oppleve å være i paviljongen som alle eldste trinn før dem. For voksne er dette kanskje banalt, men for barn er det status knyttet til slikt.
Eksempel 2
I byggingen av et universitetsbygg i Trondheim hadde arkitektene tegnet sosiale soner i trappeoppgangene. Disse er ikke tilgjengelig for rullestolbrukere, men arkitekten og andre mente dette var greit fordi det var mange andre sosiale soner som kunne brukes. Dette gir ikke likestilt bruk og Direktoratet for Byggkvalitet fastslo at dette ikke var lov.
Løsninger for likestilt bruk som ikke omtales i byggeforskriften:
- Det må være plass for lading og skifte av ute/inne rullestol.
- Hev og senk skolekjøkken.
- Åpen plass til å komme inn under benker på kjøkken.
- Universelt utformet toalett der det er andre toalett.
- Universelt utformet toalett for ansatte.
- HC-parkering for ansatte og besøkende.
- Heis må aldri låses, såfremt heisen ikke går til steder som for øvrig er avlåst. Se vedtak av LDO her.
- Minst en håndholdt dusj i alle dusjer.
- Unngå bruk av glassvegger. Glassvegger gir dårlig akustikk, gir dårligere konsentrasjon og er vanskelig å se for svaksynte.
- Kantine og fellesareal må ha møbler/benker som gjør at alle kan inkluderes.
- Det må være mulig å sitte integrert i stolrekkene på flere steder i et auditorium, ikke bare nederst eller bare øverst.
- Det må være atkomst til evt. scene for alle.
- Det må være tilgjengelig atkomst til hele utearealet. Mye av leken skjer rundt lekeapparater.
- Midlertidige brakker og paviljonger må også oppfylle forskriftskrav.
Frem til TEK17 var parkering for forflytningshemmede regulert i byggeforskriften. Nå er det ikke lenger krav til reservert parkering, så lenge dette ikke er fastslått i en plan. Det er derfor viktig at alle reguleringsplaner fastslår antall og utforming på parkeringsplasser.
De fleste reguleringsforslag er private, så for å få en felles linje, kan kommunen fastslå overordnende regler i sin kommuneplan. Se temaside for reguleringsplaner. Gjeldende regler og NHFs kvalitetskrav finner dere på side 18 i Tilgjengelige bygg og uteområder. Her vil vi trekke frem typiske problemområder.
Dagens parkeringsregler finner vi i byggeforskriften, parkeringsforskriften og i veiledning fra Statens vegvesen og Sintef Byggforsk. Veiledningene er ikke bindende, men ilegges likevel stor vekt.
Antall
I TEK 17 står det: Bygning med boenhet med krav om heis, byggverk med krav om universell utforming og uteareal for allmennheten, skal ha tilstrekkelig antall parkeringsplasser for forflytningshemmede der det er stilt krav om parkering i eller i medhold av plan- og bygningsloven.
Dersom det er stilt krav om dette skal det være minst 1 HC-plass.
I Parkeringsforskriften § 61 som gjelder betalingsparkering, tolkes «tilstrekkelig» med «at det i alminnelighet til enhver tid er en ledig reservert plass».
NHF mener minst 5 %, og minimum 2 plasser, av parkeringsplassene skal være reservert forflytningshemmede.
Statens Vegvesen Håndbok V129 har følgende anbefaling:
Antallet vurderes i hvert enkelt tilfelle, men ved mindre anlegg (inntil 50 – 100 plasser) anbefales minimum 10 % av plassene reservert. For større anlegg (over 100 plasser) reserveres ca. 5 % av plassene for forflytningshemmede.
Utforming
Plassene skal være 4,5 m bred og 6 m lang dersom det er snuteparkering. Ved langsgående parkering vil 6m ikke være tilstrekkelig for biler med bakheis eller rampe. Her må plassene økes til minst 8 m i lengde. Det er mulig å legge parkeringen på en sånn måte at fellesarealer kan inngå i arealet for senking av løfteplattformen, f.eks. lite trafikkerte innkjørsler, møbleringssoner eller gangsoner, så lenge det er trygt og ellers ikke går ut over andre trafikanter.
Parkeringshus
TEK17 sier at garasjer på maks 50 kvadratmeter i eller i tilknytning til småhus inngår i boenheten og er derfor omfattet av kravet i TEK17 om romhøyde på minst 2,2 meter. For større parkeringsanlegg krever TEK17 romhøyde tilpasset rommets funksjon. NHF mener det ikke er noe som tilsier at større parkeringsanlegg kan ha mindre romhøyde enn små garasjer. Alle parkeringsanlegg må derfor ha romhøyde på minst 2,2 meter. Dette må være fri høyde under porter, bjelker, ventilasjonskanaler, sprinkleranlegg mv.
Vi anbefaler imidlertid at høyde i parkeringshus eller parkeringskjeller må være minst 2,3 meter, men helst 2,6 meter. Dersom det er lavere enn 2,6 meter, må det i tillegg etableres en plass utendørs for biler som er opphøyde.
Fra tid til annen oppstår det konflikt mellom vernehensyn og universell utforming.
Prinsippet om universell utforming er hjemlet i formålsparagrafen i Plan- og bygningsloven. Denne loven gjelder nye bygg og hovedombygginger (når mer enn 50 % av bygget endres).
Likestillings- og diskrimineringsloven slår fast at offentlige og private virksomheter rettet mot allmennheten har plikt til universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjoner. Plikten gjelder ikke utforming eller tilrettelegging som innebærer en uforholdsmessig byrde for virksomheten. I denne vurderingen er vernehensyn en av seks punkter som kan gi grunnlag for unntak.
NHF mener at hensynet til likestilling og deltakelse må veie tyngst. Funksjonshemmede må sikres tilgang til kulturminner, på lik linje med andre.
Likestillingsperspektiv
NHF har et likestillingsperspektiv og forutsetter at alle skal kunne ta del i vår felles kulturarv. Vi ser at det der det er vilje, er det muligheter. Vår rolle er å bidra til å øke fokuset på likestillingsperspektivet slik at løsninger ikke stenger noen ute fra å delta.
Når lokale politikere skal ta stilling til en konflikt mellom verneinteresser og universell utforming, mener NHF at de bør de følge forvaltningslovens regler for dispensasjon, også når det ikke er en dispensasjonssak.
Dispensasjon skal begrunnes i samsvar med krav i forvaltningsloven §§ 24 og 25. Dispensasjon kan ikke gis «dersom hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra, eller hensynene i lovens formålsbestemmelse, blir vesentlig tilsidesatt». I tillegg må «fordelene ved å gi dispensasjon være klart større enn ulempene etter en samlet vurdering».
Dette betyr at det bare er adgang til å gi dispensasjon dersom begge vilkårene i bestemmelsen er oppfylt. I praksis betyr dette at kommunen må begrunne hva som er fordelene og hva som er ulempene for funksjonshemmede som utestenges som følge av beslutningen.
Norge har tre forvaltningsnivå også innen kulturminnevern
- Riksantikvaren
Riksantikvaren er direktoratet for kulturminneforvaltning, og har ansvar for at den statlige kulturminnepolitikken blir gjennomført. Konkret er det ved arbeider på fredete byggverk og miljøer, eller listeførte kirker og eiendommer at Riksantikvaren er en aktuell deltaker. - Fylkeskommunal kulturminneforvaltning
Fylkeskommunene er regional kulturminnemyndighet med ansvar for deler av kulturminneloven. Dispensasjoner fra kulturminneloven behandles av fylkeskommunen, og riving eller vesentlige tiltak på bygg eller anlegg oppført før 1850 skal også meldes til fylkeskommunen. - Kommunal kulturminneforvaltning (byantikvar, kulturminnekonsulent e.l.)
Det varierer i hvilken grad kommunene har kulturminnefaglig kompetanse. I større byer kan disse ha arbeidsoppgaver og myndighet tilsvarende fylkeskommunen. I alle tilfelle har de intern rådgivende funksjon i kommunen knyttet til forvaltningen av plan- og bygningsloven.
Riksantikvaren
Riksantikvaren sier de har som et overordnet prinsipp at offentlige, historiske bygninger skal gjøres tilgjengelige for flest mulig i størst mulig grad. Det er viktig å finne gode løsninger for universell utforming som samtidig tar vare på viktige kulturminneverdier.
I behandlingen av fredningen av Levanger som treby uttalte Riksantikvaren:
«Riksantikvaren vurderer det som vesentlig at våre omgivelser og kulturminner er tilgjengelige for alle. Det er derfor et overordnet mål å legge til rette for universell utforming i våre kulturminner. Samtidig er det viktig at endringer på fredete bygninger og anlegg blir vurdert i hvert enkelt tilfelle slik at en kan komme til enighet om en tilpasset og skreddersydd løsning. I de aller fleste saker finner Riksantikvaren gode løsninger på universell tilgjengelighet. Det gjelder alle typer bygninger i alle aldre. Eidsvollsbygningen er et godt eksempel på dette.»
Mange gode eksempler
Det finnes mange eksempler på at sterkt vernede bygg gis bedre tilgjengelighet eller universell utforming. Eksempler er Nidarosdomen, Eidsvollsbygningen, Stortinget, Kirkeruinene på Hamar, Røros Rådhus og Akershus festning.
Les Handikapnytt sin reportasje om Akershus slott her.
Nyttige kilder:
- Kulturminnevern og universell utforming – Et prosessverktøy (pdf)
- Veileder for tilgjengelighet i verneverdig bebyggelse i Oslo
NHFs regioner og lokallag har klagerett på enkeltvedtak i byggesaker som angår organisasjonens interessefelt. Jfr Forvaltningsloven § 28. Klageadgangen er fastslått av departementet i dette brevet fra 1992 og dette brevet i 2010.
Enkeltvedtak i byggesaker er i hovedsak:
- Rammetillatelse
- Igangsettingstillatelse
- Ferdigattest
- Bruksendring
- Dispensasjoner
Klagefrist
Klagefrist er 3 uker. Det er umulig for oss å registrere når kommunen gir dispensasjoner. Da kan det gjøres avtale med kommunen om at alle dispensasjoner som angår universell utforming og tilgjengelighet sendes lokallaget/regionen til orientering. En slik avtale har Trondheim kommune og NHF Trøndelag.
Klage på vedtak sendes kommunen, som behandles politisk i bygningsråd. Dersom kommunen ikke tar klagen til følge, skal kommunen sende klagen videre til Fylkesmannen. Be gjerne om innsyn i hvilke dokumenter kommunen sender Fylkesmannen. Vi kan sende supplerende informasjon til Fylkesmannen dersom vi mener kommunen ikke har tatt med alt.
Dispensasjon eller fravik?
Dersom saken gjelder nye bygg og hovedombygging skal det behandles som dispensasjon etter § 19-2. Heldigvis er det sjeldnere at det gis dispensasjoner i nye bygg. Dersom det er en omgjøring på eksisterende bygg regnes det som fravik etter § 31-2.
PBL § 31-2 fjerde ledd sier at:
«Kommunen kan gi tillatelse til bruksendring og nødvendig ombygging og rehabilitering av eksisterende byggverk også når det ikke er mulig å tilpasse byggverket til tekniske krav uten uforholdsmessige kostnader, dersom bruksendringen eller ombyggingen er forsvarlig og nødvendig for å sikre hensiktsmessig bruk. Kommunen kan stille vilkår i tillatelsen.»
Selv om dette er unntak fra PBL og ikke dispensasjon, må unntaket likevel begrunnes, og kan påklages.
Krav til dispensasjon
Dispensasjon etter § 19-2 i Plan- og Bygningsloven (PBL) er et enkeltvedtak i henhold til forvaltningsloven § 2.1 og skal begrunnes i samsvar med krav i forvaltningsloven §§ 24 og 25.
- Dispensasjon kan ikke gis «dersom hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra, eller hensynene i lovens formålsbestemmelse, blir vesentlig tilsidesatt».
- I tillegg må «fordelene ved å gi dispensasjon være klart større enn ulempene etter en samlet vurdering».
Forvaltningen kun har rettslig adgang til å gi dispensasjon dersom begge vilkårene i bestemmelsen er oppfylt.
I praksis betyr dette at kommunen må begrunne hva som er fordelene og hva som er ulempene, også for funksjonshemmede som utestenges. Universell utforming er uttrykkelig nevnt i formålsparagrafen i PBL.
Regjeringens Rundskriv T 5/99 omhandler bl.a. hvilke krav som ligger til vurdering av dispensasjoner.
- Ved nybygg skal det mye til for å få innvilget en dispensasjon fra tilgjengelighetskravene i teknisk forskrift.
- Økning av byggekostnadene eller arkitektoniske ideer bak utformingen er ikke god nok grunn til å få dispensasjon. Heller ikke at tiltaket allerede er ferdig prosjektert eller bygget.
Argumentasjon i en klage
- Hvilken paragraf i TEK brytes?
- Hvilken betydning har dette for funksjonshemmede?
- Finnes det en bedre løsning? (ikke vårt ansvar å finne løsning)
- Er dispensasjonen begrunnet godt nok? Er ulemper for funksjonshemmede vurdert?
- Hvorfor kan det ikke gis dispensasjon? T-5/99
- Påpek andre rettigheter som brytes: Likestillings- og diskrimineringsloven og Funksjonshemmedekonvensjonen (CRPD)
Likestillings- og diskrimineringsloven
Lovens formål er å fremme likestilling uavhengig av funksjonsevne. Likestilling innebærer likeverd, like muligheter og rettigheter, tilgjengelighet og tilrettelegging. Loven skal bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer og hindre at nye skapes. Diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt. Brudd på plikten til universell utforming er diskriminering.
Du kan klage inn brudd på loven til Diskrimineringsnemnda.
Likestillings- og diskrimineringsombudet kan gi råd og veiledning.
Funksjonshemmedekonvensjonen (CRPD)
Funksjonshemmedekonvensjonen trådte i kraft 3. mai 2008. Norge ratifiserte konvensjonen i 2013, som betyr at vi er forpliktet til å følge den. Konvensjonen sier bl.a. at funksjonshemmede skal ha tilgang til alle offentlige bygg og til informasjon, ha rett til å delta fullt ut i samfunnslivet og ha en aktiv fritid. Funksjonshemmede skal kunne leve selvstendig og delta fullt ut på alle livets områder og skal ikke diskrimineres.
Kommuneplan
Alle kommuner skal ha en kommuneplan som legger føringer på hva som kreves i reguleringsplanene. Når dette er hjemlet i Kommuneplanen slipper man å kjempe for mange av de samme sakene i hver enkelt reguleringsplan.
Eksempel fra Trondheim kommune sin kommuneplan:
Parkering
Siden anbefalte mål i Statens Vegvesens sine veiledninger til størrelser ikke er et krav, er det mange kommuner som mener at de ikke har juridisk grunnlag for å kreve en bestemt størrelse på parkeringsplassene. Departementet understreker imidlertid at kommunen gjennom bestemmelser i kommuneplanens arealdel (KPA) kan stille krav om blant annet størrelsen på plassene.
Trondheim kommune har derfor tatt følgende avsnitt inn i sin KPA og som nå gjelder alle reguleringsplaner i kommunen:
«Parkeringsplasser for biler skal være minst 2,5 meter brede når biler parkerer ved siden av hverandre. Lengden på parkeringsplassen skal være minst 5,0 meter, og manøvreringsareal bak parkeringsplassen skal være minst 6,0 meter ved vinkelrett parkering. Parkeringsplasser for forflytningshemmede skal være minst 4,5 meter bred og 6,0 meter lang. Ved en fysisk hindring som en vegg eller søyle inntil parkeringsplassen skal parkeringsplassen utvides med 0,25 meter. Det skal sikres fri høyde på minst 2,6 meter på en HC-parkeringsplass ved hovedinngang eller heis. Detaljutforming av parkeringsanlegg bør for øvrig være i henhold til Statens vegvesen Håndbok N100.»
Boliger § 28.1
I reguleringsplaner med småhus skal minimum 30 % av boenhetene ha alle hovedfunksjoner på inngangsplanet og universelt utformet uteareal. Med småhus menes eneboliger, to- til firemannsboliger, rekkehus og kjedehus. Med hovedfunksjoner menes stue, kjøkken, soverom, bad og toalett.
Reguleringsplaner
Alle reguleringsplaner skal legges ut til høring. Her kan alle komme med innspill, men ofte kan det være vanskelig å vite hva man skal gi innspill på. Vi har laget en plukkliste med formuleringer som kan brukes inn i reguleringsbestemmelsene. Noen reguleringsplaner har egne kapittel om universell utforming, mens andre ikke nevner dette i det hele tatt.
Universell utforming
«Prinsippene om universell utforming skal ivaretas i alle relevante søknader om tiltak, både for bygninger og uterom. Eventuelle avvik forutsetter dispensasjon.»
Parkering (generelt)
Minst 5 %, og minimum 2 plasser, av parkeringsplassene skal være reservert forflytningshemmede. Plassene skal være minimum 4,5 x 6 m. Ved langsgående parkering må plassene økes til minst 8 m i lengde. P-plassene skal plasseres lett tilgjengelig i forhold til hovedinngangen (maks. avstand 20 m), dog slik at kjøreveg ikke må krysses.
Om krav til boliger
I småhusbebyggelse skal minimum 30 % av boenhetene ha alle hovedfunksjoner på inngangsplanet og universelt utformet uteareal. Med småhus menes eneboliger, to- til firemannsboliger, rekkehus og kjedehus. Med hovedfunksjoner menes stue, kjøkken, soverom, bad og toalett.
Boliger skal ha trinnfri atkomst fra terreng/parkering til boligens inngangsplan og terrasse/privat uteplass. Atkomst fra kjørbar vei til boligene skal utformes etter prinsippet om universell utforming.
Om leke- og uteoppholdsareal for boliger
For hver bolig skal det avsettes leke og uteoppholdsareal, fortrinnsvis på bakkeplan. Arealene skal opparbeides samtidig med boligen.
Arealene skal utformes på en slik måte at de kan brukes på like vilkår av en så stor andel av befolkningen som mulig. Pollenrike trær og planter skal unngås (for eksempel or, bjørk og hassel).
Om møteplasser/torgareal
- Gangareal og møteplasser skal ha maks stigning 1:20.
- Uterom skal være opplyste og utformet slik at det er lett og orientere seg for alle.
- Pollenrike trær og planter skal unngås (f.eks. or, bjørk og hassel).
- Alt gangareal skal ha fast og sklisikkert dekke og være fri for hindringer.
- Det skal suppleres med fysiske ledelinjer der det mangler naturlige ledelinjer.
- Det skal ikke være fremspring som er til hinder og fare for alminnelig ferdsel.
- Det skal legges vekt på universell utforming av alle lekeapparater og anlegg i området slik at de kan benyttes av så mange som mulig på like vilkår.
- Gatebelegget skal være jevnt og sklisikkert. Brostein som ikke er skåret skal unngås.
Om byggeområde for offentlig eller privat tjenesteyting
- Stigningsforhold, belegning og eventuelle høydeforskjeller fra/til hovedinngang/parkeringsanlegg, skal vises.
- Ansvarlig søker skal legge frem dokumentasjon som viser hvordan universell utforming inne i bygget er ivaretatt.
- Pollenrike trær og planter skal unngås (f.eks. or, bjørk og hassel).
- Behovet for av- og påstigning nær hovedinngang må ivaretas.
Kollektivanlegg
Kollektivanlegg må ha klar og enkel organisering og skal utformes slik at de kan brukes av alle, herunder bevegelses- og orienteringshemmede.
- Ruteinformasjon må være godt merket og ha tydelig skrift og må plasseres uten hindringer foran.
- Holdeplasser og leskur må ha nødvendig lys, sittemuligheter og nødvendig bredde for rullestol.
- Høyden på kantsteiner skal tilpasses kollektivframkomstmiddelet.
- Av- og påstigningsområdet må markeres med ledelinjer og oppmerksomhetsfelt.
- Påstigningsfeltet skal ha maks stigning 1:25.
- Ledelinjer og oppmerksomhetsfelt må markere hvor døra på bussen er.
Flere av disse punktene er hentet fra Kommunal og moderniseringsdepartementet sin veileder fra 2017.
Tilsyn
Kommunen har plikt til etter PBL § 25-1 å føre tilsyn i byggesaker med at tiltaket gjennomføres i samsvar med lov og forskrifter. Tilsyn kan gjøres innen 5 år etter ferdigattest er gitt.
Kommunen skal føre tilsyn i slikt omfang at den kan avdekke regelbrudd. De fleste kommuner bedriver kun dokumenttilsyn, og må basere seg på tillit eller be om tredjepartskontroll. Porsgrunn og Trondheim har drevet stedlig tilsyn (fysiske befaringer) på universell utforming i mange år, og har på denne måten avdekket mange feil og mangler.
Dette gir også en viktig forebyggende effekt. Trondheim kommune har utarbeidet et eget verktøy for dette. NHF oppfordrer alle kommuner til å gjennomføre stedlig tilsyn med universell utforming på boligbygg, samt publikums- og arbeidsbygg.
Norsk standard
Norsk standard for universell utforming av byggverk sier følgende:
“9.3.9. Kantiner
- skal kunne benyttes av både stående og sittende
- betjeningshøyder skal være høyst 900 mm;
- dybde på betjeningshyller(f.eks. buffetbord)skal være høyst 600mm:
- sirkulasjonsplaner og møbleringsplaner skal utvikles for likeverdig deltakelse for alle;
- materialvalg skal være av en slik karakter at renhold kan ivaretas på en enkel måte”
Andre forutsetninger
Dette er også viktige forutsetninger for en inkluderende kantine:
- Trillevennlig gulv og ramper der det er høydeforskjeller.
- Unngå bås-løsninger der rullestoler ikke får en naturlig inkludering i sittegruppene, eller begrens dette til et absolutt minimum.
- Betalingsautomat må være i tilgjengelig høyde for sittende – mellom 0,8 og 1,2 meter høyde, men det må sikres at det er mulig å både kunne se beløpet og slå inn kode når man sitter, så høyden må ofte være lavere enn maksgrensen.
- Det må være passasjebredder for å komme frem til bordene på minst 0,9 meter.
- Møblene må ha kontrast til området rundt, slik at de er enkle å finne for personer med nedsatt syn, og spesielt bordkanten må være godt synlig mot gulvet. Det må ikke være overflater som gir unødvendige reflekser fra belysning eller sollys. Dette gjelder også disker.
- Bord må ha et understell som er mulig å komme helt inntil med rullestol, det vil si åpent i en høyde mellom gulv og underkanten på bordet på minst 0,67 meter i 0,5 meter dybde.
- Stoler bør ha lyddemping i bena eller en utforming som gjør at de bråker minimalt når vi flytter på dem (meieunderstell eller bein som har lyddemping).
- Kantina må ha god akustikk som gjør det mulig for folk å høre hverandre rundt et bord, og som ikke gjør det slitsomt å oppholde seg der.
- Bordplater må ikke være for harde og eller lage høye lyder når glass, bestikk, tallerken o.l. treffer bordplata.
- Sørg for god belysning som gjerne fremhever møbleringen eller gangsonen og som ikke blender.
- Sørg for tydelig skilting av mat med allergener, og ha et godt tilbud til de ulike allergikerne.
- Er det uteområder i tilknytning til kantina, må utgangen til disse og arealet være tilgjengelige for rullestoler.
- Manøvreringsareal foran disk og mellom koldtbord.
- Stoler i kantina bør ikke ha stolben som skrår utover.
- Gjør det enklest mulig å forsyne seg, for eksempel ved at brød og pålegg er ferdig oppskåret.
